fredag 24. mars 2017

Sykt nervøs, ekstremt stolt

Komposisjon
Akkurat nå føles det som om jeg er evig student. Og å skrive det første blogginnlegget på et par år var heller ikke en del av planen, siden jeg skal komponere en haug sanger de neste dagene.

Etter to år som delvis arbeidsledig, altså i både kortere og lengre vikariater ved flere skoler, fant jeg ut at jeg ville studere mer. Ikke for moro skyld, men for å få flere undervisningsfag. I lengden vil jeg jo tjene på det på flere måter, nettopp fordi jeg kan undervise i flere fag, men det vil også merkes på lønnslippen. Tapene er og mange, og kan ramses opp i fleng, men jeg vil heller tenke at jeg fremdeles ikke har fylt 30 og har mange år og muligheter til å tjene opp god pensjon og slik senere.

Jeg har begynt å studere musikk. Ei venninne sa for kort tid siden ”det er jo perfekt for deg som er så interessert i musikk!”. Og hun har delvis rett. Det er perfekt med tanke på at jeg brenner for et fag som er så lite, men likevel så viktig for mange elever. Likevel var det med bismak at jeg svarte ”ja” da hun sa det.

Å studere musikk er noe av det mest utfordrende jeg har gjort på lenge. Jeg har aldri hatt så dårlig motivasjon i perioder som under dette studiet, men jeg har ikke kjent på den store gleden av mestringsfølelse som i dette studiet heller. Og mestringsfølelse skal man ikke kimse av!

En gang for mange år siden, jeg var kanskje 10, så skulle jeg synge Se min kjole på skolen foran mange mennesker. I stedet for å synge, begynte jeg å le, noe som gjorde at lærern min sendte meg av scenen. Dette sammen med følelsen av å utlevere seg selv personlig når man synger, har gjort at å synge foran andre har vært min akilleshæl dette studieåret. Misforstå meg rett, jeg elsker å synge. Jeg synger omtrent uansett hva jeg gjør når jeg er hjemme. Til og med enkle setninger som ”skal vi lage middag?” blir til ”hei du, skal vi lage mat? Jeg er sulten! Og må spise…” (Mel. Beatles - Hey Jude).  Og i går gjorde jeg det. Det jeg synes er aller mest skummelt i hele verden. Til og med det å føde (noe som jo er det mest risky en kvinne gjør i sitt liv), tenker jeg er mindre skummelt enn nettopp å synge foran mange mennesker. Det gjorde jeg i går. Solo. Jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle forgå. Og jeg husket ikke at vi hadde spilt en sang før jeg sang heller og var på vei til å si til en i klassen at ”Oi, vi glemte å spille Apache!” før jeg innså at jeg bare hadde blokkert opplevelsen av det fordi jeg var nervøs.

De andre stykkene jeg deltok i var jeg ikke nervøse for i det hele tatt. På dem spilte jeg klarinett, noe jeg har ca 22 års erfaring med. Og jeg spilte klarinett for å backe opp andre i bandet – eller bare ”kompe”. Null stress!

hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Quintenzirkeldeluxe.png
Å synge er en av de tingene jeg har jobbet hardest med for å mestre dette skoleåret. Å lære seg piano og gitar har også vært utfordrende, men ikke i samme grad. Følelsen av å kunne gjemme seg bak et instrument har siden jeg var liten og begynte i korps, vært redningen. Jeg har ikke trengt å vise meg frem.  Og jeg har lært masse annet. Jeg har gjenoppdaget gammel kunnskap, hva noteforståelse angår, og jeg har lært at jeg egentlig kunne kvintsirkelen uten å tenke over at det jeg kunne faktisk var den.  Jeg har endelig skjønt forskjell på tidsepokene (flaut) Bach og Mozart levde i, og forståelsen av hvordan de store tenkerne (filosofene – takk ex.phil!) hadde en påvirkning også på musikken i tiden.
Jeg har lært at jeg vil utforske norsk folkemusikk og har kjøpt meg en østerdalsklarinett. Og jeg har lært at jeg som fremtidig musikklærer i skolen må jobbe hardt for å kunne bruke den tilmålte tiden på en god måte for å utnytte elevenes kunnskap om musikk i verden i dag. 

Østerdalsklarinett


Jeg har lært at min kunnskap om norsk folkemusikk og annen verdensmusikk er viktig å trekke inn i de to andre fagene mine. Jeg har oppdaget at jeg som lærer i norsk og samfunnsfag også kan snik-musikkifisere fagene mine, slik at mine elever i framtiden kanskje kan verdsette musikk like mye som jeg gjør.

Jeg har lært å tørre og stole på meg selv. Stole på at jeg kan om jeg vil. Og jeg har lært å stole på at de menneskene rundt meg støtter meg når jeg viser at jeg kan.

mandag 9. februar 2015

På flyttefot


De fleste jeg kjenner har allerede fått med seg at jeg har flytteplaner. I påsken bærer det tilbake til Oslo og midlertidig hjemme hos mamma igjen. Dette betyr at en epoke i livet mitt er over, og jeg skal starte på en ny.

Å skulle flytte fra stedet jeg har hatt et liv i nesten syv år er veldig trist. Og det er mange mennesker og steder jeg kommer til å savne masse. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg veldig.

Hovedårsaken til flytteplanene er at det er vanskelig å få seg jobb som lærer her i Trondheim. Med så mange forskjellige lærerutdanninger som ”spyr” ut lærere hvert år, gjør det vanskelig og få seg jobb. Jeg har gått fra juni 2014 til januar i år som arbeidsledig lærer. Jeg har vært heldig og hatt nattevaktsjobben jeg har hatt i studietida, så jeg har klart meg økonomisk. Nå starter det en ny epoke der også, som gjør det å flytte både enklere og mer naturlig. Og til tross for at jeg plutselig fikk et vikariat ved voksenopplæringa, hell i uhell (om jeg kan kalle det dét, så varer vikariatet fram til påske).

Her i Trondheim har jeg ikke bare lært mye, men jeg har fått oppleve mye også. Planene om å studere i Oslo ble raskt forkastet da jeg kom inn på NTNU og måtte hive meg rundt for å finne plass og bo, om ikke i hele studietiden, så i hvert fall midlertidig. Hadde jeg fortsatt å bo i Oslo og studert der, ville terskelen for å flytte hjemmefra vært mye høyere. Jeg hadde sannsynligvis fortsatt i ”samme gamle” og hatt de faste fritidsaktivitetene og jeg hadde kanskje ikke sett behovet for å måtte stifte masse nye bekjentskaper. Det har jeg fått muligheten til her i Trondheim. Her har jeg fått masse nye venner, som jeg kommer til å savne så utrolig mye når jeg flytter. Jeg har fått meg nye interesser, som jeg har brukt mye av tiden på de siste seks og et halvt årene.

Jeg liker å planlegge og å lage lister. Så jeg har begynt å lage lister over hva som skal pakkes hvor, hva som skal selges, hva som skal kastes og lister over hva jeg vil beholde. Akkurat dette arket med disse listene viser meg, svart på hvitt, hva mitt liv videre skal inneholde av mitt ”gamle” trondheimsliv. Det er veldig vemodig, men samtidig litt godt. Å kjenne på følelsen av at jeg skal kaste ut det gamle og ta inn nye ting, gjør at det ikke blir så ille som jeg forestiller meg.

Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til korpset igjen. Selv om jeg helt sikkert kunne ha funnet et bra korps her, tror jeg at jeg aldri vil finne et korps som Østensjø Janitsjar noen andre steder enn hjemme. Og jeg gleder meg til å kunne være i nærheten av familien. Med en bestefar som stadig vekk er inn og ut av sykehuset, gjør at det føles betryggende å vite at jeg snart kan stille opp litt mer enn jeg har hatt muligheten til fram til nå. Å vite at jeg ikke lenger trenger å ”velge” mellom hvem jeg vil dra til i feriene mine er også veldig godt å tenke på. Også er det veldig godt å vite at jeg har mamma, pappa og broren min i nærheten.

Det finnes mennesker jeg kommer til å savne veldig, heldigvis så skal de fleste på et tidspunkt innom Oslo.

Og det beste av alt, er jo at Trondheim bare er en kort flytur unna. 


mandag 6. oktober 2014

Kjøreskolelærer i Grong

 
Å bli lærer er noe jeg har drømt om veldig lenge. Og nå er jeg lærer, men foreløpig uten jobb.  Det er heller ikke så mange stillinger å søke på, og der jeg har meldt meg som vikar, har jeg ikke hørt noe fra enda, men det kommer vel etter hvert.

Mens jeg studerte har jeg jobbet i avlastningstjenesten i kommunen, der har jeg fremdeles jobb, men i teorien (og foreløpig) i bare et halvt år til, fordi brukeren fyller 18år og skal over i avlastningstjenesten for voksne.

Det at jeg ikke har fått jobb enda, er det nok mange grunner til, en er at det er få jobber ute for tiden. Forrige dagen fikk jeg mail fra NAV (med autosøk på stillinger i både Sør- og Nord-Trøndelag) om ”Kjøreskolelærer i Grong”, det er sikkert fint det, om jeg hadde hatt bil og lappen, men Grong ligger litt langt unna Trondheim. Så med andre ord så var ”lærer” det eneste som appellerte til meg i den teksten. I stedet tråler jeg nettet etter jobber daglig, og går hjemme.

Nå mens jeg går hjemme, så har jeg blitt redusert til en sånn jeg aldri har drømt om å være. En sånn som sitter og ser TV hele dagen. Det skal sies at jeg har fått et strengt regime på akkurat den biten, fordi jeg ble sittende og se på hjernedøde såpeserier eller dramakomedier hele dagen, noe som ikke var spesielt artig i lengden. På en måte. Så nå er regelen; kun dokumentarer om samfunnsrelaterte temaer fram til klokka er 17. Det skal sies at naturprogrammer også er lov.

Tanken min bak dette regimet er ikke for å få faglig påfyll for min egen del, men sånn at jeg kan gå inn i en lærerjobb – som samfunnsfagslærer, med litt ekstra ideer og tanker om hvordan jeg kan utforme undervisningen, hvilke temaer jeg i større grad kan knytte opp mot hverandre og hvordan jeg kan presentere de ulike temaene. Også finner jeg jo masse informasjon om ting jeg ikke kan i tillegg til at jeg har et lager av gode dokumentarer jeg kan vise mine framtidige elever. For det er jo ingen hemmelighet at videosnutter er noe som fanger elevene lett.

I fjor høst, da jeg var i praksis på ungdomsskolen, hadde vi om første verdenskrig og den russiske revolusjonen i historietimen (samfunnsfag i grunnskolen er jo tredelt med samfunnskunnskap, historie og geografi). Jeg spurte elevene om de visste om noen teknikker man gjerne har brukt i krig for å føle samhold. Det være seg og dele telt i skogen eller andre ting. Elevene kunne ikke gi meg noe godt svar på dette (fordi de enten ikke turte å komme med konkrete forslag på et så stort spørsmål, eller fordi de ikke visste). Da endret jeg spørsmålet til ”hva gjør dere når dere er på fotballkamp, annet enn å se fotball?” før jeg la til ”Hva er det Kjernen gjør når de står på tribunen på fotballkampene?” ”De synger?” var det en elev som nærmest hvisket ut i rommet.
Også fortalte jeg om hvordan sang har bidratt til at man føler samhold på flere områder utenom på fotballtribunen. I slavetiden, da slavene arbeidet sang de gjerne for å føle tilhørighet til hverandre (og flere grunner), i krig blir det gjerne laget propagandamusikk for at man skal kunne identifisere seg med andre likesinnede. På fotballkamp, og så videre. Og jeg spilte et eksempel for elevene som gjorde at vi kom litt mer tilbake til temaet vi holdt på med. Denne sangen kan også brukes som en inngangsportal til senere arbeid med norsk politikk på 60- og 70-tallet med henvisning til filmen Gymnaslærer Pedersen.


Nå kunne jeg, etter å ha sett Musikk som våpen ha brukt klipp derfra, hvor de forteller om dette med tilhørighet og musikk, eller hvordan musikk kan bli brukt mot noen i krig. Denne dokumentaren skal jeg huske på til neste gang jeg bruker dette, eller et lignende eksempel.

Så med andre ord blir TV-tittinga mi litt mer legitim når jeg kan bruke det jeg ser senere.

Jeg så denne episoden fra Brennpunkt om Vietnambarna, som jeg kan knytte til hva som skjer med de sivile i krig, hvordan de rammes og hvem som rammes. Da kan jeg også knytte dokumentaren NRK har om Opiumskrigen i Afghanistan, der vi ser hvordan jenter blir brukt som valuta for fedrenes feil.

Jeg kan vise dokumentaren om Don´t ask, don´t tell om hvordan man i USAs forsvar helst ikke bør fortelle om sin seksuelle legning og hvordan kampen rundt denne forskriften har vært i mange år. Da kan vi også sette fokus på likestilling, diskriminering, psykisk helse, eller vi kan knytte det til LHBT-politiske spørsmål.

Så nå venter jeg bare på andre stillingsutlysninger enn Kjøreskolelærer i Grong.



PS. Musikkeksempelet jeg brukte i timen, ville elevene høre igjen på et senere tidspunkt, så jeg valgte riktig sang til den timen i allefall!





onsdag 25. juni 2014

Skoleting....

De fleste som kjenner meg, eller som følger meg på Twitter, vet at jeg er i overkant interessert i temaet skole. Jeg sitter i skrivende stund og venter på karakterer etter eksamener og innleveringer i vår, for å få vite om jeg faktisk er lærer eller ikke.

I vår har media vært preget av opptil flere heller negative oppslag om skolen. Det har vært noen få innslag der læreryrket og den norske skolen blir heiet frem, men jeg vil allikevel dele noen tanker rundt temaet.

Det er ingen hemmelighet at alt snakket rundt arbeidstiden og lønna til lærere har vært en het potet både blant lærerne der jeg var i praksis og blant mine medstudenter på PPU. Det er heller ingen hemmelighet at jeg opptil flere ganger denne våren har vurdert og gjøre ferdig året ”så godt jeg kan”, før jeg søker nye studier og skifter retning til høsten. Den skoleleie studenten i meg likte ikke helt denne tanken, men sosialisten i meg, som ikke kan fordra new public managment (NPM), syntes dette var en god idé.

Hittil har 2014 vært preget av mye negativitet til yrket. Før jul dukket Sandefjordsaken opp, som handlet nettopp om NPM og målstyringa skolen blir utsatt for. Vi fikk høre historiene til to lærere fra Sandefjord om hvordan de ikke ville tillate seg å skulle evaluere elevene opp og ned, og frem og tilbake for å gjøre skoleeierne (kommunen, i dette tilfellet en Høyre-styrt kommune) fornøyde.

Dagens skole er bygget opp av velferdsstaten. Skolenes mandat ligger i opplæringsloven som forteller oss hvordan skolen skal drives best mulig for elevene. Etter opplæringsloven så har vi læreplanen  Kunnskapsløftet, som kom i 2006, for å gjøre den norske skolen mer helhetlig fra 1.klasse i grunnskolen til 3.klasse på videregående. Læreplanen forteller oss hva skolen skal inneholde og hva elevene skal kunne etter hvert trinn og etter gitte trinn (etter 1.-3.klasse, 4-.7.klasse, 8.-10.klasse og i den videregående skolen). Vi har også den generelle læreplanen som forteller oss hvilke generelle kunnskaper elevene skal lære i alle fag, som knytter matematikk sammen med norsk og samfunnsfag, eller hvordan engelsk og naturfag kan knyttes sammen.
I tillegg finnes det driftsplaner for kommunene og de enkelte skolene, som forteller oss hva skolene har hovedfokus på og om de er knyttet til program eller planer skolen skal følge, det kan være RESPEKT, Olweus-programmet, om skolen har et hovedfokus på Vurdering For Læring eller andre ting.

Så kom den tiden på året ”alle” prater om. Lønnsoppgjøret. For lærerne betydde det også at det skulle være et oppgjør og en ny avtale om arbeidstiden. Lønnsoppgjøret gikk for lærerne sin del bedre enn jeg i utgangspunktet ville trodd (Takk til frontfagarbeiderne som stod på krava!), men debatten rund arbeidstiden ble stor. Den har vært så stor at jeg rett før oppgjørets time (haha, ironisk, men sant!) skrev et upublisert innlegg om at jeg som lærerstudent faktisk vurderte å gi opp læreryrket, fordi man som lærer åpenbart ikke har tillitt i samfunnet. Jeg leste artikler om lærere som ikke turte å presentere seg selv som lærere og jeg leste innlegg om lekfolk som mente at ”lærere må finne seg i og jobbe 8-16 som alle andre”.

Jeg skal ikke helle bensin på bålet om lærernes arbeidstid og starte en ny debatt, men jeg må si at overbevisningen om å ikke bli lærer ble sterkere.

Og i denne debatten vil jeg si til alle dere tøffe lærere der ute – takk for alle de gode kommentarene i kommentarfeltene, de gode innleggene og de positive tankene på Twitter for at jeg ikke endret mening. For jeg tror dypt inni meg at læreryrket er det som passer meg best.

Derfor gikk jeg også ”all inn” på eksamen. Noe som kanskje har lønt seg (tiden og karakterene vil vise).

Den siste hete poteten om skolens kvalitet og formål har dukket opp med kronprinsparets valg om å flytte barna over i privatskoler. Den ene til en Montessori-skole, den andre til en noe mer eksklusiv og dyr skole. Jeg står helt og holdent for meningen om at hver enkelt forelder vet sitt barns beste, men når det ender opp med en ny debatt om den norske skolen er et fullgodt alternativ eller ikke, gjør det meg full av faenskap.

For ordens skyld; jeg er republikaner og jeg er sosialist. Kongehus og privatskoler går hånd i hånd som ”ting vi sosialister hater”.


Jeg synes det er skikkelig synd at Norges framtidige overhode har bestemt at en skole som i liten grad samsvarer med hva den norske skolen står for, passer best for sin datter. BI-professor Peggy Brønn, opprinnelig fra USA, kan også bekrefte at den norske skolen er god nok.

Etter å ha studert sosialantropologi (ja, jeg vet noen vil definere det som et ”svada-studie”) med mye engelsk pensum og ha bodd sammen med utvekslingsstudenter fra blant annet Angola, Australia, Canada og Tyskland, så har jeg fått utviklet både det å prate engelsk, skrive engelsk og tenke engelsk. Og det etter å ha gått på norsk skole der engelsklærerne mine har vært både au pair og utvekslingsstudenter i både USA og England (noe som for øvrig begynner å bli en ”god vane” blant engelsklærere (etter hva jeg har sett og forstått det året jeg har gått på PPU). Uttalen min er kanskje ikke perfekt, men jeg kan gjøre meg forstått og jeg leser gjerne engelskspråklige aviser og bøker uten problemer. Jeg kan godt skrive en lengre tekst også, om noen ber meg om det. Så hva gjør at kronprinsfamilien mener at den norske skolen ikke er god nok i engelsk? Hva gjør at de undervurderer lang utdanning (med flere og flere som har ”a year abroad”)  i norsk lærerutdanning?

Jeg tror dette handler mye om penger og status. Ikke status overfor de norske borgerne, men status innenfor de kongelige kretser og utad blant den noe rikere fiffen som de i de kongelige kretser gjerne assosierer og identifiserer seg med. Uvisst av hvilke årsaker alltid.

Som (forhåpentligvis) ferdig utdannet lærer og pedagog, er jeg enig i at det er viktig med alternative, pedagogiske formål, og jeg er helt enig i at det er viktig og riktig at foreldrene vet best om sine barn, men jeg er fullstendig uenig i at kongefamilien skal være med på å helle bensin på bålet i debatten om den norske skolen er god nok eller ikke. De burde, som offentlige personer, stille seg bak og gjøre endringer FOR den norske skolen, slik at folk flest (altså de som ikke driter penger, eller har arvet en haug) FÅR den beste skolen.

Det er vanskelig å skulle strukturere dette innlegget enda bedre enn jeg har gjort, så du som leser må tilgi meg for det. Jeg synes allikevel at det kan være på sin plass og komme med en kort konklusjon. Jeg skal ikke skrive en ny, lang avhandling som konklusjon, men dele mine tanker som en avrunding av det som kanskje kan oppfattes som et roteinnlegg.

Den norske skolen har store mangler, som en følge av at det til stadighet blir innført nye læreplaner (i grunskolen de siste 20 årene: 97-reformen og Kunnskapsløftet i 06 og i den videregående skolen i 1994 og med Kunnskapsløftet i 06), der det nærmest har vært tradisjon for å finne opp en ny læreplan hver gang vi får en ny regjering (sånn omtrent hvert åttende år). Det finnes også store forskjeller fordi skoleeiere og skoleledelse tolker forskriftene (som forteller hva lovene egentlig betyr) forskjellig.
Også de forskjellige lærerutdanningene kan det stilles spørsmål ved, men dette skal jeg ikke trekke inn nå. 

Jeg synes også at det er viktig å presisere at den norske skolen, som flertallet av norske borgere er eller vil bli brukere av, er bra. Vi har dyktige lærere som engasjerer seg når vinden er sterkest. Vi har lærere som sitter lange kvelder og helger og retter prøver eller hjelper elever som trenger det. Vi har lærere som ligger våkne om natta fordi de er engstelige for hvordan det skal gå med elevene sine. Og vi har de lærerne som etter endt skoleår rydder pulten og slukker lyset vel vitende om at det var et hardt år, men de kom i havn – igjen.

Etter å ha fulgt disse mediesakene med stor interesse og etter å ha ligget våken om kvelden og undre over jeg har valgt riktig, kan jeg med hånden på hjertet si at

JA, jeg har valgt riktig. Jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet som er med på å skape framtid for elevene, og er med på å skape en helhetlig hverdag for mange.

Jeg vet jeg har valgt riktig når jeg kjenner jeg gleder meg til å jobbe lange kvelder for å skape den skolen vi ønsker oss.



----
Lenker til artikler jeg har referert til i teksten:


To gode bøker du bør lese om du er over middels interessert:

Magnus Marsdal – Lærerkoden (Manifest forlag, 2014)
Magnus Marsdal – Kunnskapsbløffen (Manifest forlag, 2011)

Jeg har også laget meg en liste over de jeg følger som er lærere med et brennende engasjement på Twitter (om noen oppdager noen jeg BØR følge eller som ikke er med i listen - SKRIK ut!):
https://twitter.com/msmerud/lists/l%C3%A6rere-som-b%C3%B8r-f%C3%B8lges


Og om du mener jeg tar fullstendig feil angående noe som omhandler skolen, si gjerne i fra, sånn at jeg kan rette opp ;)




onsdag 5. februar 2014

Shopping, nett vs. irl

Jeg er av de som egentlig ikke er noe glad i å shoppe. Å traske gjennom klesbutikk etter klesbutikk er noe som gjerne gjør meg dritt lei og i opposisjon til hele verden, om ikke hele universet. Jeg kan "stikke innom" og se om det er noe jeg synes er fint eller trenger, men så kjøper jeg sjeldent noe, eller jeg finner ut at "om jeg virkelig vil ha en sånn genser, kan jeg like gjerne strikke den selv". Strikker jeg den ikke selv (noe jeg veldig sjeldent gjør, så har jeg heller ikke nok lyst på det til at jeg trenger å bruke penger på det). 

Nå er det allikevel sånn at selv om jeg ikke liker å shoppe - trenger jeg noe nytt. Jeg klarte å ødelegge den eneste jeansen som er lav i livet (altså som ikke nesten er kombinert bh og bukse) da vi flytta (som også gav meg en mulighet til å kaste og gi bort mye av det jeg sjeldent bruker lenger). Dette medfører da at jeg må ut å kjøpe ny bukse. Siden denne buksa kom fra H&M for ett år siden til en relativt latterlig lav pris og buksa før (tilsvarende) varte i et år hver seg, fant jeg ut at jeg skulle investere litt mer i en ny jeans. Det er egentlig helt OK, siden jeg stort sett aldri bruker mye penger på klær (en naturlig følge av at jeg ikke er spesielt glad i shopping og at jeg tenker jeg kan lage det selv). 

Til uka skal jeg ut i praksis igjen, og jeg har innsett at jeg har for lite å variere fornuftig mellom og jeg begynner å gå lei av det meste jeg har. Spesielt med tanke på at jeg har sett at jeg bør og kan kle meg i litt fler farger enn rødt, grønt og sort. Så jeg bør utvide fargevalget i klesskapet litt. Det trenger ikke å være mye eller store ting, men noe annet enn rødt og grønt. Jeg har også innsett at jeg som lærer ikke kan stå foran i superulltrøye og joggebukse, men bør se litt presentabel og/eller anstendig ut. Derfor må jeg nå ut på shopping. 

Det som er det største problemet mitt akkurat nå, er at om jeg skal ha noe nytt til praksisen, kan jeg ikke sove de neste dagene, så jeg har begynt å bestille ting på nettet. Ettersom jeg vant et gavekort på nesten en hel månedslønn på Nelly.com for et år siden, har jeg begynt å få god erfaring med at de er gode på leveringstid, det samme med Zalando. H&M har vært litt varierende, men de er og relativt raske. Det hjelper jo ikke meg at de er raske, for jeg får aversjoner mot å handle på nett også. Med tanke på at jo mer jeg handler på nett, jo dårligere går det for diverse vrikelige butikker. Det er heller ikke spesielt miljøvennlig å shoppe via nett. Det er jo ofte frakt fra andre land og så videre. Men jeg får allikevel litt den samme følelsen som når jeg går inn i de fysiske butikkene. Det er så mye å velge mellom, det er så mye stygt, det jeg synes er fint er alt for dyrt eller jeg får bare skikkelig vegring mot å bestemme meg for hva jeg vil ha. 

Så nå har jeg begynt å stille meg disse spørsmålene:
1) Hva trenger jeg?
2) Hvorfor trenger jeg det? 
3) Hvor mye er jeg villig til å betale for det jeg ser etter?

Svarene jeg får nå er sånn cirka slik:
1) Skjørt som ikke er for korte eller svarte. En cardigan som ikke er svart eller grå. En t-skjorte/topp som kan brukes til alt. Og til slutt noe med farger.
2) Åpenbart for å ikke se ut som en dass foran elevene jeg skal undervise og for å utvide både valg- og fargemuligheter.
3) Varierende, fordi det kommer an på kvalitet/merke og eventuelle tilleggskostnader der jeg kjøper det fra (frakt/toll/mva osv).

Så da sitter jeg her da. Frøken-vet ikke og bare:


onsdag 15. januar 2014

Eitrande forbanna

I dagens samfunn forventer de fleste at det meste går smertefritt. Spesielt som forbruker forventer man at man kan få det man ønsker, til nærmest hvilket som helt tidspunkt på døgnet. Også jeg. 
Selv om jeg har full forståelse for at det kan skje feil eller være mangler ved produkter jeg bestiller via internett, forventer jeg at de jeg har kjøpt varen fra har en enkel og lettforståelig kundeservice jeg kan ta kontakt med ved eventuelle spørsmål. 

Det har ikke Bosch.

Jeg arvet for mange år siden en håndmikser med tilhørende stativ og bolle til etter oldemor. Da den gikk i stykker for noen år siden (det begynte plutselig å rasle masse inni håndmikseren mens jeg brukte den), fant jeg ut at jeg skulle ønske meg en ny. Jeg fikk en ny til jul kort tid etter. En fin og lettbrukelig fra Bosch. Jeg var kjempefornøyd siden jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg. Selve produktet har jeg vært kjempefornøyd med siden jeg fikk det og fram til en av mine utvekslingssamboere tok med seg bollen, enten da de flyttet, eller ut av huset. Da hadde jo plutselig ikke stativet noen funksjon lenger. Etter at jeg har sett både (fysisk og internettbutikk) hos Lefdal, Elkjøp, Expert, Siba og alle tenkelige steder, fant jeg akkurat den bollen jeg var på jakt etter på BSH Husholdningsapparater (Boschs hjemmeside hvor de har varer og ekstradeler og annet tilbehør til både sine produkter og til Siemens-produkter). Og jeg bestilte bollen jeg trengte. Da jeg skulle søke opp og bestille bollen, måtte jeg skrive inn E-nummeret til produktet jeg skulle ha bollen (som anses som en reservedel) til. Da dette var gjort og bestillingen sendt, gikk jeg og ventet spent. Da jeg fikk SMS om at jeg kunne hente varen på Bunnpris på Lerkendal, på fredag, så ble jeg litt irritert, fordi Bunnpris Moholt er mye nærmere. Det var jo selvfølgelig leveringsmåten som krevde at jeg måtte "helt til" Lerkendal for å hente den. Den irritasjonen jeg kjente i forbindelse med dette skulle vise seg å bli en kjempestor frustrasjon som endte opp med en telefon til Forbrukerrådet og dette innlegget. 

Da jeg kom hjem og åpna pakka med bollen i ble jeg skuffa. Jeg hadde ikke fått riktig produkt. Når jeg tidligere har vært nødt til å returnere varer, har det jo ikke vært noe problem, for det har ligget både angrerettskjema og en returlapp i samme forpaktning som varen jeg bestilte. Det gjorde det ikke nå. Jeg gikk inn på nettsiden jeg bestilte fra, for å finne FAQ om retur eller annen informasjon om retur på kundesidene deres. Etter mange tastetrykk og mye leting fant jeg det jeg var på jakt etter. Jeg måtte ringe de for å få lov til å returnere - og for å få et returnummer. 
Det var nå jeg skulle møte problemene. 

Jeg ringte nummeret på nettsiden og fikk beskjed om å taste inn 1 -for ditt, 2- for datt og så videre, men ikke noe alternativ om sentralbord eller en returavdeling, så jeg antok at jeg kunne ringe avdelinga med ansvar for reklamasjoner. Da jeg, etter lang tid, fikk svar der, fikk jeg beskjed av en svenske i det fjerne om at det var feil avdeling og at han skulle sette meg over til riktig person. Etter mye om og men og lang ventetid, fikk jeg plutselig en britisk stemme i øret "You have now reached an dead extention", også blir samtalen brutt. "Fint" tenker jeg og ringer igjen. Nå velger jeg en annen avdeling, hvilken husker jeg ikke for jeg trykka egentlig bare et vilkårlig siffer, og satsa på at personen i andre enden kunne sette meg over. Og det kunne hun. Problemet var bare at hun satte meg over til den samme "dead extention" som jeg hadde nådd tidligere. Samtalen ble nok en gang brutt og jeg finner ut at jeg skal gå inn på ordrebekreftelsen jeg fikk på mail for å finne ut om det kanskej var en e-postadresse jeg kunne kontakte der. Det var det og jeg tenkte med en gang at nå var saken kanskje løst. En litt krass mail ble sendt:

"Hei,
Jeg bestilte en vare fra dere, og har nå fått pakken, men med feil vare i. Ut fra informasjonen jeg finner på nettsidene deres, må jeg visst ta kontakt med dere for å få et returnummer. Jeg har prøvd å ringe flere ganger nå, men får bare til svar at jeg har nådd feil avdeling, og blir satt over til et nummer som åpenbart ikke er i bruk. Jeg forventer å få svar innen første arbeidsdag er over

Med hilsen
Martine Smerud"

Det gikk tre minutter også hadde jeg fått en system falure-melding i innboksen min om at denne adressa ikke eksisterer. På dette tidspunktet begynte jeg å bli så irritert at jeg "måtte" ringe mamma for å klage og spørre om hva hun syntes jeg skulle gjøre. Etter samtalen med mamma ringte jeg for tredje gang til BSH. Da valgte jeg nok en gang tastetrykket for å komme til reklamasjons-avdelinga. Hun jeg pratet med der, hadde jeg jo allerede pratet med og nå var det ikke noen søt, hyggelig Martine som pratet lenger. Jeg presenterte meg ganske hyggelig, og sa at vi hadde pratet tidligere. Dama huska meg, og jeg sa det at "nå er du nødt til å høre på meg, fordi..." og fortalte hele historien om at jeg hadde ringt flere ganger og blitt satt over til numre som ikke fungerer og at e-postadressen heller ikke fungerer. Jeg sa rett ut at "jeg forventer at du hjelper meg". Hun ble veldig fort søt og imøtekommende og sa at hun skulle sende en e-post til avdelinga jeg skulle ha kontakt med, og at de måtte ta kontakt med meg så fort som mulig. 

Etter samtalen med hun som til slutt sa hun skulle hjelpe meg, ringte jeg til Forbrukerrådet, for å høre om dette var noe de hadde møtt på før. Etter en lang samtale med en hyggelig mann der, følte jeg litt at saken var ute av verden, fordi jeg ble møtt med forståelse hos en så viktig instans. Og som han også sa, så "forventer man jo litt med av et så stort og kjent firma". 

I går, mandag, da jeg satt i forelesning, fikk jeg telefon fra et nummer jeg kjente igjen, så jeg løp ut for å svare. Da var det fra Bosch, og jeg skulle få tilsendt en e-post med returnummer. I mailen stod det bare at jeg skulle skrive returnummeret under adressen.

Da jeg i dag gikk til Bunnpris på Moholt fikk jeg beskjed om at det kunne lønne seg å gå til Lerkendal, der jeg hentet pakka, fordi de hadde MyPack-leveranser. Dette gjorde meg igjen litt småirritert, men det er jo på vei til jobb, så jeg tenkte at jeg bare kunne dra innom før jeg skulle på nattevakt. Da jeg kom inn på Bunnpris på Lerkendal, ble gutten i kassa usikker på hva han skulle gjøre. For han er jo vant til at man får en klistrelapp med informasjonen de trenger for å returnere varene. Han sa selv at han ble skikkelig usikker, men at den lappen med adresse og returnummer jeg hadde med (og skrevet selv) bare kunne klistres på - også ringer de meg i morgen om det skulle være noen problemer. 

Så nå sitter jeg her da. Eitrande forbanna, fordi det plutselig skulle være så j*vlig vanskelig å være kunde hos et så stort firma. Det gjør meg forbanna å tenke på at dette sikkert ikke er siste gang jeg møter på problemer hos de, fordi det skjer sikkert noe mer i forbindelse med returen. 

Som nevnt i et tidligere innlegg, flytter jeg snart. I den forbindelsen har vi kjøpt oss en kaffemaskin, som er fra Bosch. Jeg vurderer å returnere den (selv om den er kjøpt fra Lefdal), bare fordi det er Bosch. 

mandag 6. januar 2014

Lys, blomster og servietter



 For tiden har jeg alltid en fane åpen i nettleserne mine med huskelista på ikea.no, jeg er i perioder veldig glad i IKEA, og kan dra dit bare for å kikke. Selv om jeg stort sett alltid ender opp med å kjøpe noe. Lys, blomst, servietter, hva som helst. Nå ser jeg for meg at de neste tre ukene blir daglig oppdatering av nettsidene samt opptil flere besøk.

Jeg skal flytte. Sammen med kjæresten. Jeg skal flytte fra 10kvm til mye større. Til noe som kan minne om et palass, når man tenker hvor mye av livet mitt jeg faktisk har inne på hybelen. Vi flytter til en familieleilighet på studentbyen her jeg bor allerede, så det er bokstavelig talt bare et steinkast unna. Det er fint å tenke på at jeg snart flytter til et palass. 

Det er et nytt år, og jeg synes at det å bli samboer så tidlig på året er fint. Det blir nesten et nyttårsforsett i seg selv. Bare nesten. Jeg er ikke så veldig fan av nyttårsforsett egentlig. Selv om det står i mediene at det er viktig med forsett. Synes nyttårsforsett er vanskelig, siden min tidsregning går fra august-juni og ikke januar-desember. Derfor har jeg de siste årene laget ”skoleårsforsett” i stedet. De går jo stort sett på det samme hvert år – yte litt ekstra, lese litt mer, og så videre. Hvor bra det funker, varierer jo. Det gjør det jo for så vidt med nyttårsforsett også. 

Hvis jeg i det hele tatt har noen nyttårsforsett må det være sånne enkle ting som jeg vet jeg klarer å oppnå uten å prøve for hardt. Som å lage mye god mat, kose meg, reise til utlandet (de siste årene har dette stort sett vært oftere en harrytur over grensa enn til utlandet-utlandet). Nyte livet er og noe som havner langt opp på lista, men det er litt sånn ”halloo – alle sier jo det, da”. 

Å innføre shoppestopp er liksom ikke så veldig aktuelt, jeg vil ikke påstå at jeg shopper så mye. Og er jeg på shopping er det stort sett ting jeg trenger eller jeg kan få bruk for som blir med meg hjem. Servietter, lys og blomster er jo ikke noe man ikke får bruk for, og når jeg lager ny og spennende mat – og kanskje inviterer på middag, da er det jo kjempekjekt med de nevnte remediene. 

Jeg tror jeg heller fortsetter med skoleårsforsett. Jeg skal jo tross alt bli lærer, så det er jo ikke en tidsregning som plutselig blir veldig uaktuell for meg.

Disqus for Linse-lusa