Hei, Fru DronningVeps!

Jeg har et problem.. Rettere sagt et vepseproblem. Det har seg slik at jeg har fått et vepsebol på rommet mitt, og det er ikke bare bare, skal jeg si deg. Det er faktisk ganske plagsomt, til tross for at det er så lite at det foreløpig ikke bor noen andre enn larver (sikkert, forhåpentligvis, kanskje, muligens) inni der.

Jeg oppdaga seint en natt en diiiger veps som fløy inn og ut vinduet mitt. Den første natta holdt den bare på rundt vinduet, men natta etter begynte den å fly opp på taket av klesskapet. Etter mye inn og ut flere netter på rad, fant jeg ut at jeg kanskje burde sjekke hvorfor vepsen hadde så stor glede av å fly inn og ut på rommet mitt. Kunne den liksom ikke finne seg et annet rom? Det morsomste med hele greia var at vepsen dulta borti meg, og jeg tolka det som "trekk opp gardinene og lukk opp vinduet bedre, så jeg kommer meg ut herfra!".

Jeg har forstått såpass av naturfag og opplæring fra bestemor og tanter som har mye hagekunnskap, at både bier og veps er viktige i naturen. De har en funksjon i økosystemet, som det meste andre her på jorda. Jeg er enig i at det er en del av de jeg ikke helt forstår hvorfor i det hele tatt eksisterer, men veps og bier er jeg nesten litt takknemmelig for at eksisterer. Det er en grunn til at historien om blomsten og bien er så viktig.

Uansett, tilbake til min veps. Må nesten kalle den "min" nå, for den trives tydeligvis så godt at den ville flytte inn. Og det er tross alt en dronning-veps som har besluttet for seg og sine undersåtter at min hybel er fantastisk, så jeg føler meg nesten litt beæret. Bare nesten. Selv om jeg ble stukket av en veps da jeg var liten (veldig traumatisk minne, siden jeg fremdeles husker det), er ikke vepsen det insektet jeg er mest redd. Mygg er verre, for de stikker jo faktisk - trua eller ei. Men natt til mandag ble jeg rett og slett vettskremt. Så vettskremt at jeg måtte gjemme meg under dyna, krype under dyna nedover i senga for å få tak i joggebukse og t-skjorte, kle på meg dette - fortsatt under dyna, og flykte ut av rommet og sperre meg inne på badet. Da jeg kom tilbake på rommet ti minutter etterpå var den borte. Dum som jeg var lukket jeg ikke vinduet (det var jo varmt!), men jeg la meg tilfreds og vepsefri. Jeg sovna. Jeg sov som en stein i maks en time før jeg hørte ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ igjen. Og jeg bråvåkna - like vettskremt som for en times tid siden, da jeg sperra meg selv inne på badet. "Ja, ja - greit nok, da får jeg tåle varmen, da" tenkte jeg og bare ventet på første og beste mulighet for å skalke alle luker. Bokstavlig talt. Fru DronningVeps fløy avgårde ut i det fri, og jeg smækka igjen alt av vinduer, dører og lufteluker.

Da jeg våknet noen timer etterpå, fant jeg ut at jeg kanskje burde se hvorfor Fru DronningVeps var så interessert i skaptaket mitt, og joda. Der var det. Et BOL. Et helvetes, fordømt VEPSEBOL. Jeg ble mildt sagt så sint at jeg begynte å le. Den egenskapen liker jeg ved meg selv - at jeg kan le, fordi jeg er sint.  Kanskje like greit jeg bor på hybel, så folk ikke forvirres. Jeg ringte mamma, som jeg ikke fikk tak i, fordi hu satt i telefon med tante. Den ovennevnte tanta. Hu som har peiling på hage og insekter og sånn. Ulempen med hele bolet er jo at det er så høyt oppe at for å se det, må jeg stå på tær oppe på pulten for å i det hele tatt ha sjans til å skimte det - der i det fjerne. Hengende på overmadrassen min (har en overmadrass på senga også, altså).

Siden det bolet henger på overmadrassen min er Radar (insektsspray) uaktuelt fordi; 1) jeg vil ikke ødelegge overmadrassen, og 2) jeg vil gjerne kunne sove i rommet den nærmeste uka. Herr Google ble løsningen, og jeg har nå lest meg opp på veps. All den vepsekunnskapen jeg har nå, altså. Herr Google sa flest ganger at jeg skulle ta kontakt med et skadedyrfirma. Herr Google sa også at "nå om vinteren er det helt trygt å fjerne vepsebol", men ikke er det vinter, ikke er det trygt - for jeg risikerer å falle ned fra hva jeg enn måtte klatre på og knekke nakken. Bare en vesentlig frykt jeg har for å klatre og balansere på høye ting som ikke er ment for det. Nok en telefon til mamma gav meg nok frykt for Fru DronningVeps at jeg prøvde å ringe husvertene, husvertene tok ikke telefonen, så jeg sendte en tekstmelding. Det hjalp ikke. Bolet forsvant ikke da heller. Etter mye leiting på SiT sine hjemmesider, fant jeg ut at de har en etter-arbeidstid-vaktmestersentral som jeg ringte. Typen jeg prata med ble mildt sagt forundra og nesten litt latterfull over mine nye romkamerater. Jeg fortalte at jeg skjønte han. Det gjorde jeg jo.

Nå kom jeg til et punkt der jeg var nestendesperat for å få fjerna dette fordømte bolet. Så da etter-arbeidstid-vaktmestersentral-typen ringte meg tilbake og sa at han vekteren IKKE ville ta på seg oppdraget (PYSE!), var jeg i villrede. En telefon til pappa, med beskjed om å prøve å ringe brannvesenet, gjorde jeg det. Jeg ringte ikke 110. Det ville vært for sprøtt. Jeg brukte lang tid på å finne et åttesifret nummer jeg kunne ringe. Brannvesenet kunne ikke hjelpe meg. På dette tidspunktet lo de jeg bor med av meg, forståelig nok. Og med kort tid igjen til jeg skulle på jobb ble jeg nesten litt desperat. Mer enn jeg allerede var, altså. Løsnngen ble å skalke alle luker - igjen og dra på jobb.

Da jeg kom hjem i dag, var det ikke hundretusenmillioner veps inne på rommet mitt, som jeg så for meg. Det var ingen, bare det dumme bolet hengende der jeg ikke får tak i det. Jeg ringte SiT og fikk beskjed om å bli satt over til vaktmesteren. Jeg ble satt over til vaktmesteren som ba meg kontakte renholdsavdelinga. Jeg kontakta renholdsavdelinga, men da ble jeg satt over til resepsjonen, med beskjed om at renholdsavdelinga ikke er tilgjengelig før ni. Faen. Jeg vil sove, nattevakt og døgning etterpå er dårlig kombo. Jeg ringte tilbake til nummeret til renholdsavdelinga som jeg fikk av vaktmesteren. Og da kunne den hyggelige damenfortelle meg at hennes kollega allerede satt og pratet med et firma (sånn jeg forstod det) om nettopp veps. Det viste seg at det ikke var min veps hu prata om, men noen andres. HAH! Det er ikke bare meg. Lettelse.

Nå sitter jeg her altså og prosesserer alt jeg har lært om veps de siste dagene - og venter på noen som kan hjelpe meg med fjerning av denne helvetten.

Her er noe av det jeg har lært; (correct me if i'm wrong!)
- Skal du fjerne et bol, må du også fjerne dronninga. Hu kommer tilbake og lager et nytt hvis det gamle er borte.
- Det er overflod av hu-vepser. Dronninga er dronninga og arbeiderne er sterile hunner.
- Arbeiderne stikker deg bare hvis de tror dronninga er i fjerne. Litt som en garde.
- Det finnes tre typiske typer veps i Norge. 1) Norsk veps, 2) Tysk veps og 3) jordveps. Disse tre har forskjellig utseende, som gjør at man kan skille de fra hverandre, men jeg tror det krever noe mer enn det blotte øye.
- Geithams er en underart av den norske vepsen, og man trodde den var utrydda lenge, før den plutselig ble oppdaga igjen på Østlandet for noen år siden.
- Radar er effektivt - skadedyrkontrollen er enda mer effektivt (Hilsen Herr Google).

Jeg har også funnet ut at;
- Jeg egentlig ikke er redd veps, men jeg blir livredd når den begynner å poke meg eller fly febrilsk og sint rundt i rommet.
- Brannvesenet ikke hjelper deg med vepsebol. De hjelper katten ned fra treet eller undulaten fra taket, men ikke fjerne vepsebol.
- Man blir paranoid og får plutselig en forståelse for hvorfor scooteren Vespa heter den den heter - og ender opp med å tro at alt av scooter og moped er veps.
- Man hører summing lenge etter den er sluttet. Man føler gjerne at man hører den før den begynner også.
- Å føle en konstant kløe og konstant på jakt etter vepsestikk på kroppen.
- Å kikke litt ekstra inn i rommet før man går inn eller ut, ikke er unormalt.

Ellers har jeg jo, mens jeg har venta på å få ringt både hit og dit, fått gjort endel. Jeg har sunget "Din tanke er fri" tostemt med en stemme i tysk og en på norsk. Og jeg har fått booka innleder til helgas seminar.

Nå kapitulerer jeg og legger meg oppå dyna med klær på for å sove bittelitt (forhåpentligvis), fram til vepsefjernene kommer og redder meg.

Jeg skal virkelig være takknemmelig for de hybelkaninene som ikke gjør noe særlig ut av seg siden. 

Om å være etablert

Jeg er i live, bare tom for ord, tid og lyst, stort sett..

I går var jeg i utdrikningslag til en veldig god venninne av meg. Det var koselig å feire henne før hun blir gift, men med en bismak. Av oss ti som deltok var jeg den eneste av hennes venner som verken har gifteplaner, barn eller kjæreste. Selv om hennes vennekrets er relativt tidlig ute med slike ting, så er det jo ikke helt sånn allikevel. De fleste er et år eldre enn meg, og de har alltid bodd i Trondheim, så det å ha et langvarig forhold er litt tilrettelagt, fordi de alltid har bodd i samme by.

Jeg kjente på den følelsen jeg satt med, litt irritasjon over at så mange i en vennekrets er så etablerte, men samtidig kjente jeg på gleden jeg har ved og ikke være så etablert. Jeg var der, jeg hadde samboer og vi hadde planer for hvordan ting skulle se ut videre i livet, men jeg var fremdeles 110 % sikker på at både barn og egen bolig var noe jeg ville vente med til jeg var ferdig utdanna.

Noen vil sikkert kalle meg bitter fordi jeg ikke har ting på stell på samme måten som de venninnene, men jeg kjenner jeg er sykt glad for at det ikke er sånn. Jeg har det fint der jeg er nå, der jeg kan gjøre det jeg vil, disponere tida mi slik jeg vil og kunne gå og komme når jeg vil. Bare det å kunne lage middag når jeg vil eller droppe å vaske klær en uke – for jeg har jo tross alt nok truser og sokker til å kunne vente.

Jeg har også alltid vært klar på at jeg ønsker meg barn, men ikke ekteskap. For noen (les: en jeg ”deita” en stund) var det helt ulogisk – ”Man bør jo være gift om man skal ha barn sammen”, og DÉT synes jeg er helt ulogisk. For jeg mener at om man er glade nok i hverandre, bør man kunne leve sammen uten å være gift.

Jeg har vært der at det var jeg som tok ansvar for klesvask og middag for flere enn bare meg selv, men sånn vil jeg ikke at det skal være. Den dagen jeg skal lage middag og ta klesvasken til noen, skal det være fordi jeg er så voksen at det passer seg inn i livet mitt, ikke fordi jeg er snill.

Å, herregud. Virkelighetsstreif!

Meg når jeg starta innlegget

Akkurat nå slo det meg, at om (les: når) jeg står på eksamen i NORD1102 og NORD1106 nå til jul, så HAR jeg bachelorgraden min. Bachelorgrad i ”sosialantropologi med fordypning i nordisk”. Herregud, jeg føler meg plutselig voksen, og jeg føler virkeligheten kom og gav meg et slag i magen. Mest fordi jeg i høst har slitt med utrolig dårlig motivasjon. Dårlig motivasjon, fordi jeg fikk en skeiv start på skoleåret, grunnet valgkamp, skeiv start på skoleåret fordi livssituasjonen plutselig ble endra og skeiv start fordi jeg kunne vært ferdig med en bachelorgrad i vår.

Samtidig er det veldig deilig å kunne se at, nå kan det bli noe av meg også. Nå kan jeg faktisk starte på PPU (pedagogikk) neste høst, og faktisk være helt ferdigbakt lærer om litt over halvannet år. Jeg kan faktisk begynne å jobbe og å skape meg et liv. Jeg kan jobbe og spare penger så jeg forhåpentligvis kan skaffe meg en egen plass å bo. Tenk på det.

Plutselig var det en kabal som gikk opp i hodet på meg, og i løpet av det halve sekundet jeg brukte på å lese det ene lille ordet – ”Godkjent”, så alt plutselig litt finere ut, litt lysere ut og litt enklere.

Konklusjonen er enkel; jeg har verden for mine føtter!

Meg når jeg er ferdig med innlegget

Jeg har så mye på hjertet..

…men samtidig ingen måte og formulere det på. Det har skjedd så alt for mye siden forrige blogginnlegg (20.juli), og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg har hatt lyst til å si noe om 22.juli, men jeg har ikke klart det, og jeg klarer det fortsatt ikke. Jeg kan sette ord på det muntlig, men å skulle skrive noe fornuftig gir ingen mening.

Valget har jeg også masse å si om, men med det skuffende valgresultatet gir meg gåsehud og småangst om jeg skal si noe om det, så jeg lar heller være og jobber aktivt på både NTNU og i fylket for å få opp oppslutninga om SU og SV.  Selv om det gikk noenlunde greit her i Trondheim, har jeg fremdeles ikke noe fornuftig å si.

Det finnes også andre ting jeg føler for å sette ord på, men som med både valget og 22.juli, har jeg problemer med å sette ord på det, jeg klarer ikke å formulere meg, og jeg vil ikke belemre eventuelle lesere med unødvendig klaging

.

Alle årets 48 voldtektssaker og 27 drap gir meg også noe å prate om, både fra et politisk og et privat perspektiv, men å skulle si noe fornuftig, gjør at jeg blir mo i knæra og kjenner hjertet banke ti ganger fortere, fordi jeg blir sint.

Det som er positivt er at jeg for en gang skyld føler meg som meg selv, og at jeg kan være den EKTE Martine, jeg skal bli instruktør i selvforsvar gjennom SU, og jeg håper at det kan få ned voldtektsstatistikken på sikt, selv om det ikke er gitt, kan vi fortsette å gi mange unge jenter en god dose selvtillitt, noe jeg vet flere av dem kan ha bruk for. Jeg kan fortelle at jeg er gjenvalgt leder i NTNU SU og har et godt styre i ryggen, og jeg kan fortelle at det meste er veldig bra, bortsett fra voldtekts- og drapsstatistikken. Jeg kan og fortelle at jeg bare går og venter på juleferie, for juleferien betyr en endring i både livs- og bosituasjon. Og det er jo bra!

Jeg er i live, altså, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. 

I stedet kan du få høre på Ane Bruns fantastiske Do you remember, som får meg til å få gåsehud av rein fascinasjon.

Jeg er så sint, så sint!

Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint, sånn ca hver lørdag/søndag. Det jeg blir skikkelig sint over er å lese om alle voldtektene og overgrepene som har skjedd i løpet av helga.

Fra midten av april og utover sommermånedene kan man omtrent hver helg lese om jenter som har blitt forsøkt voldtatt eller ofre for en voldtekt, og en sånn smerte, skal ikke unge jenter måtte leve resten av livet sitt med. Mange av ofrene blir også ofte møtt med lite forståelse i etterkant, man blir beskyldt for å ha vært for berusa, man blir beskyldt for å ha hatt på seg for utfordrende klær, og ikke minst, man blir beskyldt for å ha oppfordret til det selv.

Dessverre er det sånn at man ser at det er ikke-etnisk norske menn som ofte går til det skrittet og forulemper en kvinne på en av de verst tenkelige måtene, men jeg forsvarer ikke etnisk norske menn av den grunn, for de fleste voldtekter skjer av en person som ofret kjenner godt, det kan være seg en i nær familie, en i kameratgjengen, en kompis av en kompis og så videre.

Stortinget, privat foto

Som et resultat av forrige helg, kan man lese politikernes sinte utspill om at vaktene på deres egen arbeidsplass – Stortinget, burde ha grepet inn i en voldtekt, ofret har ikke politiet fått tak i, men gjerningsmannen er sluppet løs igjen, fordi kvinnen ikke tar kontakt med politiet. Hun har faktisk en reell sjanse til å få saken opp i retten, fordi den er dokumentert på film av både forbigående mennesker (som virkelig burde vært voksne nok til å stoppe gjerningsmannen), og inne på Stortingets overvåkningskameraer. Men det er frykten for å møte gjerningsmannen igjen, å måtte oppleve hendelsen igjen ved avhør og lignende som får kvinnene til å frykte en anmeldelse, og det er kvinnens frykt for at saken lett blir henlagt, som jo er tilfellet i mange overgrepssaker, som gjør at hun ikke anmelder det. Og det er synd. Utrolig synd.

Kvinner, uansett om de bor i Norge eller Sør-Afrika, skal ikke måtte gå rundt og være redd for å bli voldtatt, kvinner skal ikke droppe og dra på byen med vennegjengen fordi de er redd for at det skal skje noe. Det burde vært en selvfølge at kvinner skal kunne gå alene i miniskjørt og utringa topper, sent en lørdagskveld uten at det skjer noe, men den gang ei.

Sosialantropologen i meg skriker etter å si noe om kulturforskjeller, men jeg regner med at de fleste som leser dette innlegget skjønner at kulturforskjeller er viktige i en diskusjon om overgrep, når diskusjonen rundt mottak av asylsøkere eskalerer uke for uke. Jeg personlig mener at alle har noe godt i seg, og som rettssystemet også sier, at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Samtidig er det, som jeg skrev lengre opp, ingen hemmelighet at store deler av overgrepene som skjer, blir gjort av en ikke-etnisk nordmann. Og det er så synd, tenk på det livet han kanskje flykter fra, og kan få et utrolig bra liv her i Norge, men så gjør han saken verre for seg selv, fordi han begår et overgrep. Kulturforskjellene spiller også en stor rolle, ikke det at det er greit å voldta noen, noen steder i verden, men andre har et helt annet syn på det enn oss nordmenn. Våre regler sier at voldtekt ikke er lov, og noen prøver seg med at ”vi har nulltoleranse” når det gjelder voldtekt, men alle de henlagte voldtektssakene, vitner om noe annet. Dessverre.

Dette er en sak som jeg nesten begynner å grine av, særlig da jeg tidligere i vår leste på adressa.no, at en 14 år gammel jente tok sitt eget liv som følge av en voldtekt. Når det går så langt at unge jenter tar sitt eget liv, fordi de ikke orker, eller klarer, å leve med smertene, traumene og andres reaksjoner etter en voldtekt, da må det gjøres noe. Å være feminist i dag, betyr ikke nødvendigvis at man brenner BH-er, løper rundt med plakater om at kvinner må få tjene like mye som mannen, men at kvinner skal få kontrollere sin egen kropp. At kvinner selv skal få bestemme hvem som skal ta på henne, og hvor den personen skal få ta på henne.

Dette er en diskusjon som neppe aldri blir ferdig. Ihuga FrP-ere og Høyre-mennesker vil snu debatten og kaste dritt om venstresida og regjeringa som sitter i dag. Regjeringa vil forsvare seg med at man ikke kan forutse, og noen vil si at om det hadde vært motsatt, slik at FrP og Høyre satt i regjering, ville DNA, SV og SP slengt dritt om høyresida. Jeg mener, uavhengig av partiståsted, at vi må sette fokus på at kvinnekroppen tilhører den enkelte kvinne, og at vi må ha nulltoleranse for voldtekt og overgrep, både i og utenfor hjemmet. Ved at man, i motsetning til Stortingets sikkerhetsvakter og de forbipasserende, griper inn hvis man ser noe som ikke virker naturlig. 

Jeg kjenner jeg blir sint, når jeg leser om personer som går forbi, og som ikke gjør noe, jeg blir sint, fordi en diskusjon på tvers av politikken ender opp som drittkasting og jeg blir sint, fordi noen faktisk går til den grensa og faktisk begår et overgrep, et overgrep som kan ha noe å si om liv og død og som traumatiserer og ødelegger offeret for så mange år fremover. 

Lesehest

I alle år har jeg vært glad i å lese. Veldig glad i å lese. Jeg har vært av den typen lesehester som har fått servert en bok og slukt den - på sekundet. Fortsatt ivrer jeg etter å lese, men jeg føler jeg ikke lenger har den gløden jeg en gang hadde. Hvorfor? Er det på grunn av studier og ”tvungen” lesning? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at jeg plutselig har mista gløden.
 
Da jeg til jul fikk Shantaram av Gregory David Roberts, ble jeg egentlig litt skuffa, nettopp fordi jeg ikke så for meg verken tid eller lyst til å lese, men utover i semesteret kikka jeg etterlengta de bort på boka og begynte å glede meg til å lese den. Litt på grunn av størrelsen (murstein på ca 1000 sider) og temaet (som virker interessant). Nå har jeg begynt på boka to ganger, og første gangen kom jeg helt til side 17, andre gangen klarte jeg helt til side 25. Nå har jeg lagt fra meg boka igjen, og begynt på en ny. Eirik Raude. Så langt har jeg bare lest forordet og dedikasjonen – og gløden, forsvant. Igjen.
 
Jeg har så uendelig, uendelig lyst til å nyte litteratur igjen, helst skjønnlitteratur, for pensumlitteratur må jeg jo igjennom uansett.
 
Jeg savner virkelig de altoppslukende bøkene, som får meg til å smile, de som gjør meg så redd at jeg bare må lese videre, før jeg ender opp med å gjemme meg under dyna og å løpe den siste halve meteren fra do og inn på rommet. Jeg savner de bøkene som får meg til å felle en tåre (eller tre), og som gir meg følelsen av å ha lært noe nytt om hvordan man behersker livets prøvelser.
 

Akkurat dette med å lese og å føle en har tid, lyst og rom for det, har jeg diskutert mye med medstudenter dette semesteret, jeg vet at det ikke er bare jeg som har det slik, og jeg vet at det finnes andre i samme situasjon. I det ene faget jeg har hatt nå – Skriving - tekst og skriveprosesser, gav meg en følelse av at jeg ville begynne å lese masse igjen i løpet av semesteret. I stedet ble jeg sittende igjen med en avsky til bøkenes verden, på lik linje med den skriftlige verden. Plutselig er hodet mitt fullt av former for skriveprosesser, og hvordan gjøre teksten bedre, hvordan sjanger er teksten i nå? Selv om jeg vet at det i en blogg ikke er noen sjangerkrav, har jeg plutselig følt det presset, om å få inn en vittighet eller to når jeg skriver noe personlig. Være ironisk gjennom hele teksten eller bygge den opp som en artikkel. Jeg føler det har blitt helt feil, og derfor lite blogging.

Jeg vet ikke om det er en pause jeg trenger, men jeg kjenner jeg trenger å få tilbake gløden, slik at jeg i fritida nå i sommer kan ta fram boka og finne roen jeg ikke nødvendigvis fant på jobb.

Jeg kjenner jeg trenger gløden. Jeg vil være lesehest.
 

Jeg må ærlig innrømme...

...at DETTE høres mer ut som "Skrekkens gård" enn DETTE.

Jeg synes på en måte at det er fint, at de har tatt bin Laden, men samtidig er jeg veldig i mot måten de har gjort det på. Saddam Hussein fikk en rettferdig rettergang, men ble dømt til døden. Hvorfor kunne ikke bin Laden fått det?
Jeg vet at blant annet Amnesty International reagerer på måten dette er gjort på, og FN ønsker en rapport på saken.

Jeg sier ikke at han var en god mann, men han hadde fortjent en human og menneskevennlig måte å bli dømt på.