mandag 27. juli 2009

Absurde følelser.

Nei, dette handler ikke om hvor forelska jeg er og hva jeg føler for det ene eller det andre. Men dette handler om følelsen jeg får inni meg når jeg går gjennom et skogholt eller lingende og støter på et dødt dyr. En dag for noen uker siden gikk jeg gjennom et bittelite skogholt utenfor blokka der jeg er vokst opp. Den følelsen jeg fikk inni meg da jeg så denne lille stakkars fuglen er skremmende. Disse følelsene er en blanding av sorg, skyldfølelse, en følelse av at jeg må kaste opp og en vemmende ekkel følelse ved tanken på alle de små ekle dyrene som snart tar i bruk denne kroppen som sin bolig og raske vei til næringsrik og sunn mat. Det verste er vel tanken på at vi mennesker en gang i tiden ender opp slik vi også. Og mest på det sistnevnte stadiet med alle dyrene. I går fikk jeg denne følelsen igjen, jeg var på campingvogna til pappa og fant ut at jeg skulle gå ned i fjæra for å ta litt bilder, for det meste av skjell og små vanndyr, og jeg bevegde meg bortover etter å ha saumfara både den ene og den andre kroken ved vannkanten. Et stykke lengre bort lå det en død fugl, jeg rakk å knipse et raskt bilde før disse ekle følelsene vellet opp i meg og jeg følte for å legge på sprang så fort som overhode mulig. Det er også en følelse jeg får - å måtte løpe unna fortere enn svint.

Stakkars dyr.... men dessverre så er naturens løp slik...

torsdag 23. juli 2009

Svineinfluensa.

Neste uke er det sommerleir med SU, noe jeg gleder meg til. Dette kan bli spennende med over 300 påmeldte og mange nye fjes. Det som kan bli spennende er den nå pågående og mye diskuterte og omtalte svineinfuensaen AH1N1. Og jeg ser for meg overskrifter som;
"300 ungdommer isolert på øy", "Sosialistisk ungdom slått ut av svineinfluensa" og så videre. Selvfølgelig håper og tror jeg at det ikke blir noe problem med slike ting på sommerleiren, men det kan jo bli litt spennende i etterkant og se hva som skjer da.

Enda verre er det kanskje når øyafestivalen kommer. Der er det folk fra både inn- og utland og det er folk fra kriker og kroker her i Norge man ikke vet at eksisterer.

Når det er sagt, så er ikke svineinfluensaen det jeg bekymrer meg mest for akkurat nå. Mine bekymringer er nå mest været for neste uke. Skal jeg pakke med meg strømpebukse og ullsokker, eller trenger jeg ikke det? Skal jeg ha med meg bare shortser og skjørt eller trenger jeg et par bukser også? Det jeg trenger som bestikk, sovepose og liggeunderlag er jo allerede i orden, så det bekymrer jeg meg ikke for.

Kos dere videre og husk; vask hender før du stikker de i øynene, munn eller nese!

=)

onsdag 22. juli 2009

Jeg HATER sure kunder....

Det er ikke bare bare å sitte i kassa på matbutikken, men en erfaring som ikke er dum å ha med seg videre i så måte. Butikken der jeg jobber er en ganske gammel butikk, men med større omsetning det siste året enn hva en så gammel butikk pleier å ha. Kundeantallet har økt med 400 personer fra i fjor sommer og alt er fryd og gammen. For butikkeierne. Vi som jobber der, trives aller aller best når det er regn og kjølig, men enda da trenger vi vifter for å kjøle oss ned, store mengder vann og brus går med på en 8-timers arbeidsdag og vi er generelt ganske slitne når dagen er over. Å jobbe i butikk i lokalmiljøet der du er vokst opp er ganske koselig, folk fra skole, SFO, korps og så videre handler både titt og ofte i butikken der jeg jobber. Men så har vi jo de kundene som alltid er like lite hyggelige å se. Enten de kun prater i telefonen (er ei som prater i telefonen hver gang hu er på butikken, ikke prater hu med meg eller kommuniserer på noe annen måte). Så har vi de som mener at Gud er den riktige, og som sender velsignelser til alle og enhver. Forsåvidt greie de folka der altså, men vi har jo den typiske sure og grinete kunden. Den som man krymper sammen ved synet av, den man får gåsehud og nesten-angst av når han/hun kommer gående inn i butikken. Disse er de verste. De som kjefter for ingenting, kjefter fordi han/hun mener at kassadama (meg i dette tilfellet) er litt for blid. Du har de i kategorien sur-fordi-jeg-bare-er-sur-i-dag, som bare er sure innimellom. Som glefser og snerrer når spørsmålet "vil du ha pose?" dukker opp og når spørsmålet "vil du ha kvitteringa di da?" kommer like etter, nærmest eksploderer i et massivt raserianfall.

Men heldigvis, er det få utgaver av disse. De fleste kundene er blide og fornøyde uansett om "vil du ha pose?" dukker opp en gang for mye. De kundene som flirer med når du krasjer hodet i rullebåndet (ja, jeg har klart det, ikke bare én gang, men mange). De kundene som flirer når de sier "En Petterøe's 2" og vet kjempegodt at jeg da må opp og klatre på stolen for å rekke opp.

Det å jobbe i butikk endrer seg nok ikke. Men synet på den jobben har endret seg på flere måter; jeg har selv sittet i kassa. Og jeg studerer sosialantropologi, og har lært å se på slike situasjoner på en litt annen måte. Uansett hva man sier, så er det ganske kjedelig, men og ganske moro. Man vet aldri hva som kommer inn døra neste gang. Er det en liten unge som hyler og løper rundt i butikken, eller er det hu artige dama som alltid kjøper det samme?

Butikkmedarbeider er kanskje ikke yrkesønsket mitt, men det fungerer greit i sommerferier og så videre. Nå har jeg snart en ukes ferie, og vet at det blir deilig med en pause derfra, men når jeg skal tilbake til Trondheim, så vet jeg at jeg kommer til å savne akkurat denne jobben. Medarbeiderne, mange av kundene og alle de varierte gjøremålene for dagen er det som gjør at jeg kommer til å savne det.

Samtidig, når jeg drar derfra, vet jeg at et nytt skoleår og nye muligheter begynner.

torsdag 2. juli 2009

Da jeg var liten...

Når man er rundt barneskolealder er sommerferiene evig lange. Hvorfor er det ikke sånn lengre? Nå føler jeg at jeg ikke har tid til noenting, dagene går med til å sove (fordi jeg som oftest har seinvakt på jobb), jobbe, og spise, kanskje - om jeg gidder å stå opp tidlig, så er det en bytur for å møte venner eller lignende.

Da jeg var mindre hadde jeg all verdens tid til alt mulig, jeg lot dagene gå i ett og kjeda meg mye. Men det var da slik en sommerferie skulle være? Jeg og min bror var alltid et par uker hos bestemor og bestefar, før vi var et par uker med mamma eller pappa, hvor vi på der igjen var et par uker med den foreldern vi ikke nettopp hadde vært hos og så et par uker hos farmor og bestefar før vi igjen kanskje tilbragte en uke eller to til med begge settene med besteforeldre. Hvordan hadde vi tid til det? Utallige kveldsturer med farmor på campingvogna og frykt for å få en blodsugende igle på kroppen i ett av de mange badene i Randsfjorden hos bestemor og bestefar.

Den 2. juli 2009 har jeg fri fra jobb, jeg har nettopp hatt en uke ferie og startet å jobbe på mandag som var. Helga tilbragte jeg hos bestemor der vi bada og kosa oss. Og hvorfor er det sånn nå at uka har gått ekstremt fort, og neste uke er rett rundt hjørnet? Slik opplevde jeg IKKE feriene da jeg var mindre. Og nå kommer de tingene man gleder seg til i en rasende fart, plutselig skal jeg vel på sommerleir og enda mer plutselig er Øyafestivalen der og når den kommer da er det på tide å innse at kofferten må pakkes og at et nytt skoleår skal starte. På tross av at ønsket om å få slappe av mest mulig i ferien for å lade opp har flydd forbi og du ikke føler deg mer avslappa enn da ferien starta.

Men med samboerskap, og nye muligheter og bedre innsikt i universitetsutdanning har jeg jo mye å glede meg til, selv om ferien plutselig er over.

Disqus for Linse-lusa