mandag 20. desember 2010

2010, hva har skjedd?

I 2010 har det skjedd mye rart. Mye å tenke tilbake på med glede, noe å angre på og noe som ikke er så veldig koselig.

Januar.
Jeg kom tilbake til Trondheim etter en deilig juleferie. Skole, jobb og normal døgnrytme måtte inn på timeplanen igjen. Vi begynte å se etter et nytt sted å bo, fordi husleiekontrakten var på vei til å løpe ut. Jeg startet på nytt fag (bytta fra sosialantropologi til nordisk), og var superduperinteressert, jeg skreiv minst 10 sider notater, hver eneste forelesning...

Februar.
I begynnelsen av februar var vi på hysterisk leilighetsjakt, og leita, og leita og leita. Til slutt fant vi en vi likte -og fikk. 26. februar var jeg på ortopedisk konsultasjon, og fikk bekrefta at jeg trengte kneoperasjon. Sur tanke, men endelig fikk jeg kommet i gang med prosessen. Samme helga, skulle vi flytte alt fra leilighet 1. til leilighet 2. Dette så omtrent slik ut:














Mars:
Vi flyttet inn i nye leiligheten og hadde ekstreme strømproblemer. Det var superkaldt i leiligheten og vi måtte ha elektrikerbesøk. Det var også NM i janitsjar i Trondheim, og tante, mammas eldste søster skulle delta med sitt korps, og kom på besøk til oss. Korpset mitt deltok også, og vi fikk et resultat på 93 poeng, og en andreplass. Det ble med andre ord en stor feiring utover natta. På slutten av måneden reiste jeg hjem til Oslo på påskeferie.

April:
Jeg var hjemme på påskeferie i begynnelsen av måneden, vi var hos bestemor, der disse skjønne nettopp var født:
Den hvite og flekkete - Izzy
April var også måneden der jeg kjøpte meg iPhone. Oldemor døde også denne måneden, bare fire måneder fra å bli 100 år. Det resulterte i en snartur til Oslo og begravelse. Rundt begravelsesdatoen var det å fly veldig usikkert, på grunn av Eyafjallajökull på Island og dens utbrudd som skapte masse flyproblemer. Jeg kom med nedover med buss eller tog (husker ikke), og dro oppover igjen på søndagen etter å ha vært på mitt første, og forvirrende Landsstyremøte i SU. 

Mai:
Kattepusene på bildet ble våre (altså hos mamma), og fikk navnene Izzy (jente) og Linux (gutt). Mai var måneden jeg var hjemme mange ganger, og første gangen var rundt 6. mai, da jeg dro hjem til min kusines konfirmasjon. 17.mai kom og jeg skulle hjem, igjen. Da jeg troppet opp på busstasjonen i Trondheim, viste det seg at jeg hadde kjøpt bussbilletter fra Oslo-Trondheim, og ikke Trondheim-Oslo. Men det ordna seg - heldigvis. Jeg tilbrakte 17.mai i Oslo sammen med mamma og min lille vakre kusine, Agnes. Brorens russefeiring fikk jeg delvis med meg, og lille Agnes fant ut at russ er kult. Jeg fikk også brev med kneoperasjonsdato, som jeg måtte utsette på grunn av sommerjobb.

Juni:
Dette er sommermåneden nummer én, og min måned. Alle eksamener var jeg ferdig med allerede 1. juni, og resten av måneden ble brukt til en haug ekstravakter på jobb. Bursdagen min dukka også opp, og jeg ble plutselig "steingammel", syntes jeg i hvertfall da jeg var 15. 18-21 juni var det duket for Landsmøte på Hamar med Sosialistisk Ungdom, der vi blant annet valgte nytt sentralstyre, før jeg dro hjem til Oslo for å jobbe hele sommeren. Delegasjonen fra Sør-Trøndelag kosa seg med LO- (og SV-)godteri og tonnevis med kaffe (tror kaffestatistikken ble dratt drastisk oppover fordi vi var den delegasjonen med flest studenter):
Kaffe, LO- og SV-drops

Juli:
Dette var en av de mest regntunge julimåneden jeg kan huske. Jeg jobbet, og jobbet, og jobbet og jobbet. Hvor? Jo, på KIWI, selvsagt. I forbindelse  med mye jobbing skreiv jeg dette innlegget. Og dette innlegget har også gitt meg noen artige søkeord på statistikken min. Vi hadde også familietreff hos bestefars fetter i Sande, noe som var veldig koselig!

August: 
Jeg jobba enda mer. August er måneden for Øya-festivalen, og i år var det få band jeg egentlig ville høre. Jeg jobba i plaskregn, ene dagen på VIP-området og andre dagen i innsjekken. Innsjekk = rote i veskene til folk, og møte mennesker jeg kjenner og kjendiser. Jeg dro var på landsstyremøte i SU før jeg dro tilbake til Trondheim, der skole og jobb venta på meg.

September: 
Denne måneden startet egentlig veldig bra, nytt skoleår og nye muligheter. 14. september ble jeg meniskoperert og lå på sofan i nesten en uke. Etter operasjonen har jeg fast gått til fysioterapeut to ganger i uka, og er mye bedre nå enn hva jeg var, selv om jeg i blant har endel vondt og skulle ønske jeg var ferdig med hele greia. 
Rett etter operasjonen, på oppvåkninga
Fire dager etter operasjon, måtte bytte plaster osv.

















Oktober:
Oktober var måneden med årsmøte i NTNU SU, der jeg ble valgt til ny leder, og vi spiste kake. Kjæresten og jeg feira to årsdag som kjærester. Pappa og broren min kom også på besøk, og vi var og så Rosenborg - Vålerenga i Leangen ishall (ja, hockey). Det var veldig koselig med besøk, og  veldig godt å se familie igjen. 


November:
November er kjærestens måned, og dagen hans ble feira i London. Der var vi typiske turister, og var på blant annet Madame Tussauds, Emirates Stadium (fotballstadion til Arsenal), fotballstadioen til Chelsea og Buckingham Palace. Det var regn- og vindfullt i London og vi måtte gå til anskaffelse av luer. Vi fikk også kjøpt endel julegaver!

Londonturen, kort bildesammendrag
 
Desember:
Desember kom brått på med masse kulde og eksamenstid. Vi har hatt juleavslutning med SU, der vi spiste grøt og drakk gløgg og kosa oss. Vi har også funnet ut at Izzy og Linux ikke er jente og gutt, men jente og JENTE, litt sjokkerte ble vi, og vi har ikke vent oss til tanken enda, men den kommer vel. Fram til i dag (20. desember), har vi ikke gjort stort annet enn vanlige sysler, nå er jeg på jobb - siste nattevakt i år, og jeg skal hjem til Oslo. Hjemturen til Oslo gleder jeg meg til, for som du kan se - har jeg ikke vært hjemme siden i august. Jula skal tilbringes sammen med familie, før jeg 5. januar setter nesa nordover og tilbake til studentlivet i Trondheim.

Med det ønsker jeg alle en god jul og et godt nytt år! 


onsdag 1. desember 2010

Skrivetørke 2

Sist jeg skrev, svart på hvitt, at jeg har skrivetørke, snakket jeg om at jeg ikke ante hva jeg skal blogge om. Nå, midt i eksamenstida så bare renner det på med bloggideer og -tanker, mens hjemmeeksamen står på hold. Nå har jeg skrevet endel, men fremdeles ikke nok.

Julesanger og tanken på at jeg vil bake noe melder seg og jeg blir ukonsentrert. Farlig dette her. Det verste er at jeg har så utrolig lyst til å bake.. Farlig lyst faktisk. Jeg har lyst til å lage smultringer, men jeg har ingen jerngryte, så den lysta må jeg bare overse til jeg kommer til bestemor og kan spise av de hu har lagd. Jeg har lyst til å bake pepperkaker, men vi har ikke stort nok kjøleskap til å få avkjølt de i det døgnet de skal avkjøles. Ikke har jeg pepperkakeformer heller. Også har jeg lyst til å lage kokosmakroner og serinakaker, men det liker ikke kjæresten, så da er det ikke vits i å lage det kun til meg selv. Egentlig kunne jeg godt tenkt meg og bakt all verdens (jule)kaker, men føler ikke at det er stort poeng i å bake så mye, ikke har jeg tid til det heller, for nå skal jeg fortsette med hjemmeeksamen...

tirsdag 30. november 2010

Om 20 dager...

Da skal jeg først:


Riktignok med fly, men... (og nei, ingen hemmelighet at dette er en av favorittjulesangene)

Og så skal jeg:


Etterfulgt av:


...denne er her vel egentlig litt allerede..
Men så skal jeg også se:


og



Før det:



Også skal vi:

KOSE OSS!

Det er heller ingen hemmelighet at jeg sliter litt med hjemmeeksamen min nå, og det er heller ingen hemmelighet at Bing Crosby er julesangere over julesangere. Selvfølgelig i lag med en rekke andre, blant annet Frank Sinatra, Elvis, Dean Martin, Nat King Cole og en rekke andre.

onsdag 24. november 2010

Nå er det jul, igjen...

Det er ikke jul helt enda, men jeg har hatt julestemning i lang tid. Turen til London gjorde ikke julefølelsen bedre, der det var pynta til jul, ganske mange steder. Nå sitter jeg hjemme og skriver hjemmeeksamen. Eller, akkurat nå sitter jeg å ser Jeppe på Bjerget. Har sett den før og lest skuespillet opptil flere ganger. Akkurat nå er jeg veldig glad vi hadde Jeppe på Bjerget på pensum siste året på vgs.

Siden jeg ikke egentlig har så mye å blogge om (hadde mange gode ideer i går, men de er glemt nå) så legger jeg ved to fiine julesanger (sånn for å tjuvstarte litt).

Bing Crosby - Mele Kalikimaka:


Chris Rea - Driving Home for Christmas:

onsdag 20. oktober 2010

Hvorfor blogge?

I det siste har jeg slitt litt med motivasjon rundt det å blogge. Og når jeg sier ”i det siste” mener jeg sånn ca det siste året. I blant kommer jeg på ting jeg har kjempe lyst til å skrive om, men jeg finner ikke ut hvordan jeg skal formidle det jeg mener på en riktig måte.

Å blogge har for min del vært en slags enveiskommunikasjon, jeg skriver noe, men får sjelden eller lite respons på det jeg har skrevet. Ikke noe galt med det, men jeg skjønner jeg må endre bloggestilen min for å få flere lesere. Men er jeg interessert i å få flere lesere? Hva skal jeg skrive for å få flere lesere? Hvordan skal bloggen se ut? Det er altså mange faktorer som må spille inn for å få en toppliste-blogg. Noe jeg heller ikke er så veldig interessert i, egentlig.

Til å begynne med syns jeg blogg var kjempegøy, jeg kunne poste mine egne bilder, poste selvskrevne tekster som jeg var fornøyd med (delvis i hvert fall) og jeg hadde mitt eget sted på nettet. Nå som blogging har blitt mer og mer i vinden sliter jeg. Nettopp fordi jeg ikke vil falle inn i kategorien ”rosablogger”, noe som heller ikke passer meg som person, og jeg vil heller ikke spy ut meningsløse innlegg som kanskje er litt fengende akkurat i det innlegget er lagt ut. For meg bør blogginga ha en mening, innleggene bør være bra skrevet. Innleggene bør ha et budskap som fatter interesse hos leserne, og det å kjenne seg litt igjen i situasjoner bloggeren beskriver opplever jeg som en viktig greie.

Hva gjør man når man har bloggtørke? Et par fjortis-rosa-blogger jeg er innom i ny og ne skriver ofte om ”ååhh, nå har jeg hatt bloggtørke”, og forrige innlegg ble posta for halvannen dag siden. Jeg vil ikke definere dét som bloggtørke. Min definisjon av bloggtørke er minst et par uker uten noe livstegn på bloggen. Det fører også til tapte lesere.

Hva kan jeg skrive om? Jeg kan jo velge å skrive om mitt daglige liv, men dette tror jeg kanskje kan bli litt kjedelig for internetten. Å lese om ”i dag stod jeg opp, jeg dro på skolen, så dro jeg i butikken for å kjøpe middag før jeg dro hjem og venta på at kjæresten skulle komme hjem så jeg kunne lage middag, også leste jeg litt etter middag også så jeg på TV eller satt ved PC-en fram til jeg skulle legge meg” er i mine øyne ekstreeeeemt kjedelig. Jeg kan skrive om politikk, for det er jo en av mine interesser og noe jeg jobber aktivt med, men da vil bloggen plutselig kun få sosialister/sosialdemokrater som lesere, og den brede massen faller bort. Hvis jeg da ikke plutselig skriver så bra at hele Unge Høyre og FpU plutselig begynner å spy ut kommentarer om at ”sosialismen ødelegger verden” og så videre. Jeg kan skrive om hver gang jeg dummer meg ut – eller venter på bussen. Sistnevnte skjer daglig, men blogginnlegget vil ikke føre til at bussen plutselig kommer tidsnok hver eneste dag. Det vil også bli litt kjedelig i lengden med stort sett det samme innlegget hver dag.

Dagens bloggere har ofte konkurranser og slikt, noe som jo er gøy og delta på, men premiene må jo komme et sted fra de også. Jeg kan jo starte storstrikkeri og premiere bort votter, sokker og hjemmelagde ting, men det vil kun trekke lesere i de periodene det finnes en konkurranse. Og jeg tviler litt på at det finnes hundreogørti mennesker som er villige til å delta i en konkurranse der man ”bare” vinner hjemmelagde ullsokker. Og om det faktisk gjør det er de enten veldig mye eldre enn meg – og klarer fint og lage et par ullsokker selv, eller så gjør de det bare fordi ullsokker er fint og ha.

Tilbake til hvorfor jeg i begynnelsen ville ha en blogg; jeg ønska et sted jeg kunne uttrykke meg, uten at det satt en lærer og satte en karakter på det jeg skrev. Nå er jeg snart den læreren og jeg er kjempekritisk til det jeg selv skriver, så et innlegg kan fort bli sletta fordi jeg mener at bloggen ikke trenger slikt tull.

Det finnes mange gode blogger der ute, og mange ikke fullt så gode. En del bloggere er uten selvinnsikt eller mangler kritisk evne og legger ut det meste mellom himmel og jord. Hvorfor har de så mange flere lesere enn de som faktisk er interesserte i å komme med et budskap? Og det jeg lurer mest på er; Hvordan kan noen mennesker ta så lite hensyn at de slenger dritt om andre mennesker på bloggen sin?

Jeg kjenner jeg er litt bloggtørkefrustrert og har en stund vurdert å legge ned blogginga. I det siste har jeg tenkt at jeg skal vente til etter londonturen, men er det verdt det? Er det vits i å vente ”så lenge” med noe jeg har utsatt i lang tid? Kanskje jeg bare har drøyd det så lenge i håp om å finne på noe fornuftig å skrive?

søndag 17. oktober 2010

Hockeybesøk

I helga har jeg og min kjære hatt besøk. Jeg har bodd i Trondheim i to år nå, men først nå har jeg fått besøk av broren min (sett bort i fra at han var i byen i noen timer for å se RBK-VIF like etter jeg flytta hit - men han var ikke på besøk hjemme hos meg...) og pappa. Rosenborg (hockeylaget) har klart å klatre opp til GET-ligaen, noe som gleder meg som VIF-supporter. For nå får jeg jo sett VIF spille hockey - uten å måtte dra til Oslo! Og opplevelsen av å se Vålerenga knuuuuse Rosenborg er jo ganske deilig, med en 5-1-seier til VIF fikk pappa og broren min virkelig uttelling for turen, og jeg fikk sesongens første hockeykamp.

Jeg skulle veldig gjerne hatt mer besøk av familien, men er jo ikke alltid like enkelt, men de er i hvert fall hjertelig velkomne uansett når det skulle være (kanskje med unntak av midt i eksamensperioden, men...).

søndag 10. oktober 2010

Spill og vinn...

En blogg jeg er innom i blant hadde en link til dette spillet. Det innebærer litt den stilen man kjenner fra "Finn Willy"-bøkene fra barndommen. Finn Mr.Lee og vinn en valgfri nedlastbar sang fra Platekompaniet! For min del har det nå blitt til sammen 13 sanger!
Akkurat passe tidsfordriv - alt for avhengighetsskapende!

onsdag 6. oktober 2010

Én måned igjen til kosetur

I morgen er det på datoen én måned til jeg og min kjære skal til London. Jeg har vært der en gang før, men det er så lenge siden at jeg ikke husker stort av turen – annet enn at jeg og bror ikke var helt i form og da vi skulle hjem fikk jeg så vondt i ørene at jeg begynte å gråte og linsene spratt ut.

Jeg og kjæresten har vært sammen i to år, og enda ikke vært på noen tur enda, så dette blir spennende!

Jeg gleder meg til å komme meg litt unna og å bare være i noen dager, men akkurat nå sliter jeg med å vite hva jeg vil gjøre når vi kommer til London. Jeg vet vi SKAL (jeg har bestemt) på Madame Tussauds, og vi skal drikke te. Ordentig engelsk, riktig tilberedt te. Og jeg gleder meg til å gå på en kafé og si “A cup of tea, please”. Jeg har øvd lenge på den riktige uttalen, men når jeg er der så blir det nok den gode gamle norwenglish’en med “æ køpp ti plis”. Jeg gleder meg til å bo på hotell og bare være. Få ferdig laget frokost, og bruke lang tid på å spise den.

Siden vi skal til London i begynnelsen av november, så er juleutstillinger og –pynting allerede godt i gang der. Det vil si masse gale julegaveshoppende mennesker. Dette gruer jeg met litt til. Men jeg gleder meg til å kunne gi familien julegaver fra London.

Selv om vi har bestemt at vi skal på Madame Tussauds, så vil vi gjøre andre ting også, men trenger tips, så om noen har gode ideer til hva vi bør gjøre mens vi er i London, så mottas disse med takk!
Vil veldig gjerne ha tips om hva som er best av “Travelcard” og “Oyster card” også, hvis noen har peiling?

tirsdag 28. september 2010

Strikkeguri

Ja, det er meg. Nå når jeg har vært hjemme med vondt bein har jeg endelig klart å ta opp strikkinga litt igjen. Eller, litt og litt. Siden lørdag er jeg nesten ferdig med en bukse (babystørrelse vel og merke). En god venninne skal ha baby på nyåret, og jeg er i gang med å lage bukse og jakke til den nye verdensborgeren. I stad satt jeg og så på buksa og begynte nesten å grine - over nettopp hvor fantastisk det er at vi alle har vært så små en gang i tiden. Skulle nesten tro det var jeg som var gravid. Men det er jeg altså ikke.

I stedet for å strikke burde jeg vel strengt tatt lest litt pensum i stedet, men ikke like enkelt. Heldigvis har jeg fått endel pensum-aktig inn i hodet i løpet av hjemmedagene mine, fordi NTNU er så fantastisk at de har lagt ut podcast av nettopp det ene faget jeg har i høst. Hvor deilig er ikke det da? Og så utrolig enkelt, med tanke på at jeg kan få med meg pensum på en god måte, bare ved å sitte hjemme i sofan! Det andre faget jeg har består jo nesten bare av litteratur, så om jeg får sett alle podcastene OG lest bøkene jeg skal lese, så har jeg jo gjort en god innsats (liker jeg å tro i hvert fall)!

Nå skal jeg begynne på buksebein nummer to, kanskje lage litt middag (er så frisk at jeg klarer det, men menyen i dag er ikke så vanskelig= egg, bacon og rundstykker) og legge meg tidlig, fordi jeg skal til fysioterapauten igjen i morgen!

God kveld!

bildet er hentet fra dalegarn sine nettsider.

mandag 20. september 2010

AAAAtsjo!

Etter operasjonen forrige uke har jeg blitt ekstremt forkjøla. Tror kanskje jeg ble smitta før operasjonen, men at den ikke kom fram før etter. Så nå hopper jeg fram og tilbake på krykker og sliter litt når jeg virkelig MÅ pusse nesa.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke dette innlegget til å skryte av kjæresten min. Hvorfor? Jo fordi han har vært helt fantastisk hele uka. Så fort jeg har bedt om noe, så har han sprettet opp og henta for meg. Nå når jeg begynner å bli mye bedre og klarer å stavre meg bortover med én krykke (dette tar dog litt lengre tid enn med to - og jeg kjenner det godt i kneet) for å hente livsnødvendige ting, så føler jeg meg ikke like hjelpesløs som før. Litt synd, men sant. Det har vært veldig godt å bli varta opp litt ekstra, og jeg lurer på hvordan jeg skal få brukt det litt mer - selv om jeg klarer å hente livsnødvendige ting med én krykke.
Jeg har følt meg som en bortskjemt drittunge hele uka. Mandag fikk jeg sjokolade av mamma og broren min i posten - Godbedringssjokolade som mamma så fint kalte det. Og vi hamstra masse godteri før operasjonen, sånn at jeg i hvertfall har fått i meg noe. Selv om mat ble et mindre problem enn hva jeg først hadde forutsett.

Planen for dagen er å ta seg en dusj. Noe jeg ikke har gjort på en stund (har vaska meg altså - og fått vaska håret!), en dusj er noe jeg virkelig savner nå, selv om jeg har klart meg fint uten....

fredag 17. september 2010

Kan man dø av kjedsomhet?

Håper virkelig ikke det, for da er jeg ille ute. Nå begynner jeg å bli passe lei av å sitte med beinet rett ut. Og å ligge på ryggen hver eneste natt er også et mareritt i seg selv. I dag skal bandasje av og plaster byttes, noe jeg gruer meg ekstremt mye til, siden jeg er så redd for å gjøre feil. Kan jo eventuelt dra på legevakta og gjøre det, men da må jeg jo betale for den tjenesten jeg burde kunne klare å gjøre selv.
Når jeg har sittet hjemme her har jeg begynt å glede meg enda mer til London-turen, og jeg håper virkelig jeg er mye bedre i kneet til turen. Jeg er jo ikke helt friskmeldt enda når vi skal dit, men jeg har funnet ut at jeg i verste fall må ta med meg krykker, sånn at jeg ikke ødelegger kneet igjen, det ville vært en smule dumt tror jeg.

Nå skal jeg prøve og lage meg en kopp kaffe (jeg SKAL klare det!) og en brødskive. Gleder meg til jeg kan gjøre sånne ting uten å måtte planlegge hvordan jeg skal få tatt med meg alt ut i stua.....

God helg

onsdag 15. september 2010

...hvordan lage middag

...når man hopper på krykker? Jo, det man gjør er å (selvfølgelig hvis det er planlagt at man skal hoppe på krykker) kjøpe Mr.Lee-nudler, sånne i boks. Man plasserer kanten på koppen mellom tenna, hopper seg dit man vil innta maten. Dette gjør man mens vannet koker opp, så hopper man seg tilbake til det kokende vannet, heller det over i en termos som man så plasserer fint i en pose (gjerne en med hank, slik at det er lettere å få den med seg), hopper tilbake til det stedet Mr.Lee står fint plassert, setter seg ned og gjør som bruksanvisninga på boksen sier man skal gjøre. Ikke vanskelig. Nemlig kjempeenkelt!

Så det så!

I dag har jeg klart å:
- hinke meg ut og hente posten (tror ikke jeg fikk med all posten)
- ta på meg ullsokker heeelt alene
- hente kaffekanna med kaffe oppi fra kjøkkenet og inn i stua (litt vondt i håndleddet der og da, men gikk fort over)
- nesten klare meg uten smertestillende - har kun tatt én i hele dag!

tirsdag 14. september 2010

"Hva har jeg rota meg borti nå?"...


Var det siste jeg tenkte før jeg sovna av narkosen tidligere i dag. Dagen jeg har venta på lenge hadde endelig kommet, og nå er jeg glad for at det er overstått og priser meg lykkelig for en kjæreste som er villig til å hente ting og tang for meg og at jeg har smertestillende som virker.

For en haug med år siden falt jeg av hesten og krasja kneet rett i asfalten. Etter det har jatt endel problemer med kneet og for ca et halvt år siden fant de ut at det var meniskskader. Da jeg for halvannen uke siden endelig (etter MYE venting) fikk innkalling til operasjon kjente jeg nervøsiteten.

Men jeg lever og jeg har det (etter forholdene) bra!

tirsdag 31. august 2010

Snurre meg rundt!

I blant har nettavisene noen finurlige plasseringer på artikler og bilder. Sammenhengen mellom bilde og overskrift kan i blant være litt misvisende. På førstesida til Adressa.no hadde de i dag denne "morsomme" vrien:


Print screen fra adressa.no

fredag 30. juli 2010

...ny drakt

Bloggen har fått nye klær. Hipp hurra! Spørs hvor lenge, men sånn får det være en liiiten stund i hvertfall!

Sommerferie...

Studentlivet innebærer for mange aktive sommerferier. Noen er på reise og festivaler hele sommeren, mens det for andre innebærer jobbing. For min del er sommeren sterkt preget av det siste. Jeg har de siste sommerne sittet i kassa på KIWI. De siste årene på nærbutikken, bare to minutter unna, men i år har jeg avansert og forflyttet meg til en i sentrum.

Det er store forskjeller å jobbe på en butikk i ”bygda” (som jo Oppsal ofte blir kalt av mange beboere – og utenforstående) og en butikk i Oslo sentrum. Etter at jeg begynte å studere sosialantropologi har jeg fått et helt annet syn på butikklivet enn det jeg hadde før, nettopp fordi sosialantropologi er studie av kultur og samfunn. Jeg tror det er min antropologiinnsikt som har gjort at jeg har klart meg gjennom de fleste arbeidsdagene denne sommeren, for bygdebutikken og sentrumsbutikken er to helt forskjellige verdener – om ikke to helt forskjellige univers.

Å jobbe i butikk er noe jeg personlig ikke vil anbefale, kanskje om man trenger penger ved siden av skole og studier, men jeg ville aldri valgt å ha en heltidsstilling som butikkmedarbeider. Det er greit et par måneder i året, hvis jeg kan slippe unna med noe annet ellers (noe jeg jo gjør). Å sitte i kassa er en slitsom jobb, ikke bare fysisk fordi det blir en del merkelige uergonomiske løft i løpet av en arbeidsdag, men også psykisk. Den psykiske slitenheten etter en endt arbeidsdag er i blant verre enn den fysiske, nettopp fordi man uansett situasjon må tenke at ”kunden har rett, gjør alt du kan for å gjøre kunden fornøyd”. Og det å gjøre kunden fornøyd, og ikke bare den enkelte kunde, men ALLE kunder fornøyde kan være slitsomt. Kunder som prater lavt, som knapt kan norsk, og de som verken kan norsk og så vidt engelsk, kunder som tror at det er DIN feil at de ikke har penger på kontoen og så videre blir slitsomt i lengden.

Stort sett er det å sitte i kassa ganske bra, spesielt når det er en del kunder eller når det har vært varelevering, sånn at man kan gjøre noe annet i mellom ”slaga”. Det er her den fysiske slitenheten kommer inn i bildet. For min del blir det alltid noen ekstra utfordringer siden jeg er så lav og må alltid trekke med meg en bruskasse for å rekke opp på de to (i noen tilfeller tre) øverste hyllene. Så om jeg ikke blir sterk i låra etter hvert, vet ikke jeg altså.

Denne sommeren har jeg hatt mange flere vakter enn jeg er vant til, og når jeg er i en ny butikk, blir det en litt større utfordring, fordi jeg ikke (etter en måned) har lært meg hvor alle tingene står hen. Jeg sitter jo tross alt oftest i kassa. En av de tingene som gleder mest er de kundene som kommer igjen og igjen og igjen og som alltid er blide, fornøyde og høflige.

Sosialantropologistudiet har gjort meg litt mer oppvakt i forhold til butikkarbeidet, nettopp på grunn av samhandlingen mellom kultur og samfunn. I år har det vært mer framtredende, da jeg har jobba i Oslo sentrum og i en av de delene av sentrum der våre nye landsmenn ferdes mest. Her i Norge har vi en køkultur som utarter seg ved at man faktisk stiller seg i kø, noe ikke alle helt har skjønt og kommer vasende fram – helt først, for så og ikke skjønne hvorfor jeg ber de om å stelle seg bakerst i køen. Andre ting vi nordmenn ofte kan ta for gitt er høflighetsfraser, vi (jeg i hvert fall) er opplærte til å si ”Ja, takk”, ”Nei, takk” og ”(Tusen) takk”, noe jeg føler er fraværende hos mange innvandrere. Noen er flinke, andre oppfatter jeg som veldig frekke, fordi de knapt svarer. Andre ting jeg har lagt merke til, men som kanskje et ikke-antropologs øye også kan se er hvordan afrikanere (spesielt) og pakistanere hilser hjertelig på hverandre om de ser noen de kjenner som står lengre bak i køen eller som kommer inn i butikken. Vi nordmenn igjen er lavmælte, veldig private og vi møter sjeldent ”tilfeldigvis” noen vi kjenner i butikken. Til og med svenskene er mer høyrøsta enn oss nordmenn, noe jeg kjenner jeg blir litt forundra over.

I en butikk blir det ofte lange dager, og for min del som ikke er like flink til å holde latteren tilbake, blir det i blant noen flaue settinger. Som den kunden som kommer inn i butikken for å pante flasker – og putter tomflaskene inn i sprekken der man henter opp røyken i røykmaskina. Eller han kunden jeg så selvsikkert spurte; ”Vil du ha kaffe?”. Det jeg egentlig mente var ”vil du ha kvitteringa”. Kan for ordens skyld legge til at kunden bak skulle ha én pose med kaffe. Jeg har flere ganger, kanskje oftere på Oppsal enn i sentrum sagt og gjort ting som jeg har begynt å le av, men som jeg må kontrollere meg for å ikke få totalt latterkrampe. Det morsomste er kanskje å gjengi hele situasjonen etterpå til noen som er så vant til å drite seg selv ut, at å høre om andre som driter seg ut er hysterisk morsomt.

Irritasjonsmomenter i en butikk;

  • Kunder som aldri svarer når du spør om de vil ha pose eller kvittering.
  • De som alltid takker nei til pose og når de er ferdig med kjøpet kjefter de deg huden full fordi du ikke spurte om de ville ha pose.
  • De som forlanger at du vet akkurat hva en vare koster, uten å få sjekke det først.
  • De som konstant er frekke (man ser det på personen allerede i køen om de er en høflig eller uhøflig person, de uhøflige utmerker seg raskest).
  • Kunder som kommer selvsikre bort til kassa med et stort lass varer og som må krype med halen mellom beina ut av butikken – fordi de ikke hadde penger på konto (dette er litt komisk, fordi det skjer en helomvending med personligheten til de det gjelder)
  • Kunder som kommer inn og som kun har med seg akkurat for lite penger – og går med ALLE varene selv om det mangler et par kroner.
  • De kundene som ikke har nok penger på konto, som skal trekke ut én og én vare, for å teste mellom hver vare om de har nok penger (dette er noe som skaper kø og sure kunder).
  • De som kommer og spør om hvor mye en vare koster, prisen blir oppgitt og de skal ha den – men som allikevel ikke har nok penger.
  • Kunder som klager over en rotete butikk den dagen det er varelevering –og som nettopp har satt fra seg en ketsjupflaske i grønnsaksdisken.
  • Kunder som blir sinte fordi jeg ved en feil slo inn plu-koden til agurk i stedet for isbergsalat disse har omtrent samme manøver på tastaturet, men i litt forskjellig høyde. Denne feilen oppdager jeg som oftest med en gang og retter den opp, men kundens humør fortsetter på den smale sti mot ”enda mer sint”, selv om jeg kan beklage meg både en og to og tre ganger.
  • Kunder som tror jeg er supermann som kan både norsk, engelsk, (de to første er greie) tysk, fransk, spansk, italiensk, polsk, pakistansk, afrikansk (vet ikke hvilket afrikansk språk, siden jeg ikke er så stødig i afrikansk generelt), og gjerne noen andre østasiatiske språk, som kinesisk/japansk osv.
  • DATOJEGERE – jeg sier ikke mer, de fleste kjenner vel til KIWIs dato- og frukt- og grønnsaks-deal.
  • H*n som blir sur fordi jeg spør om legitimasjon og som blir sur på meg fordi h*n er under 18 og ikke får kjøpe tobakk/alkohol.

Koselige momenter ved å jobbe i butikk;

  • Kunder som har med seg fargesprakende, glade og miljøvennlige nett (selv om jeg er blodnøye på å spørre om kunden vil ha pose OG slår inn posetasten så fort de sier ja)
  • Kunder som takker pent, for både forespørsel om pose, kvittering og ved mottak av penger.
  • Kunder (dette gjelder de kundene som er faste) som blir glade når jeg husker hvilken type røyk/snus de skal ha, om de vil ha pose eller ikke, og om de vil ha kvitteringa eller ikke.
  • Kunder som smiler bredt
  • Kundene som ser at jeg gjør feil med plu-kodene til agurk og isbergsalat og som sier ”nei nei, ikke beklag deg, du er da menneske du og!”
  • Kunder som (dette skjer ikke ofte) gir deg komplimenter for håret og hvor frisk du ser ut i dag (er ikke mye annet å gi komplimenter for, ville tatt seg ut om man plutselig fikk kompliment for ”åh, du ser så stilig ut i dag” med tanke på at vi alle som jobber på KIWI har de samme grønne lysende uniformene).
  • Kunder som ler og spøker med deg.

Dette innlegget er ikke skrevet for å støte noen, jeg vet det at hadde det ikke vært for de som faktisk har en fast heltidsstilling som butikkmedarbeider, og det harde slitet til butikksjefene rundt om kring, så hadde vi måttet så og høste og bake maten vår selv. Så takk for at det finnes mennesker som holder ut med et arbeid jeg ser på som en utakknemlig bransje, der (nå kommer sosialisten frem i meg, kjenner jeg) de som sitter på toppen får veldig mye enn de som faktisk sliter seg gjennom harde dager, for at de på toppen skal kunne vise at deres butikk går bra.

Disqus for Linse-lusa