lørdag 30. januar 2010

skrivetørke..

De siste dagene har jeg hatt skikkelig problemer med å finne ut hva jeg skal skrive her. Har mange gode ideer, men når jeg begynner å skrive, høres det bare merkelig og dumt ut - så jeg ender opp med å trykke på delete. Jeg skreiv et artig innlegg om min tragiske dag på onsdag. Der dagen starta med at jeg gikk på tryne så det sang, og at jeg måtte skifte til tørre klær, før jeg mista bussen og så kom for seint på skolen. Men da innlegget skulle legges ut, streika hele greia og gav meg hele innlegget i skriftstørrelse 48 og bare lagde problemer. Så jeg droppa det. Nå skal jeg bare ligge på sofan og ikke gjøre en ting resten av kvelden. I morgen skal jeg og min kjære ut og skrive under på husleiekontrakt. Noe vi gleder oss til!
Så om noen i trondheimsområdet "tilfeldigvis" har en sovesofa (gjerne svart eller en det går an å bytte trekk på) å gi bort eller til en billig penge (som passer en studentlommebok) ta kontakt!
Vi er og på jakt etter kjøkkenbord og -stoler!

God helg!

onsdag 20. januar 2010

Litteratur....glede eller plage?

Jeg er kjempeglad i å lese skjønnlitteratur, og har alltid vært det. En sommer var jeg så stolt over at jeg hadde lest bortimot 20 bøker, kun i ferien. Dette var da selvfølgelig før bekymringenes tid, og før jeg var så gammelt at det var aktuelt å ha en sommerjobb. På den tiden da jeg ble sendt hit og dit i feriene for å tilbringe mest mulig tid med familie, og for å ikke sitte hjemme og kjede vettet av meg. Sommerferiene har selvsagt endret seg, men jeg er fremdeles glad i å lese. Og å lese er noe jeg sjeldent gjør for tida, fordi jeg får virkelig dårlig samvittighet fordi jeg heller burde lese pensum. Nå når jeg har startet på nordisk er faktisk skjønnlitteratur en del av pensumet, noe jeg var ganske lykkelig over å finnet ut av da jeg så pensumlistene. For da kunne jeg jo slå to fluer i en smekk. Men dengang ei. Så fort noen bøker får ordet "pensum" foran seg så merker jeg at det straks blir litt mer tiltak og ta tak i boka og åpne den for å begynne å lese. Dette er skikkelig merkelig, men nå har jeg i hvertfall fått noe jeg kan gjøre når jeg sitter nattevakt. Noe jeg ikke trenger å vri hjernen min rundt for å klare å forstå sammenhengene i.
Noen fordeler skal det jo være =)

torsdag 14. januar 2010

Hva skal vi finne på til middag i dag?

Dette spørsmålet vet jeg stilles omtrent hver dag i de mange tusen hjem. Unnskyldninger som "vi har dårlig tid" gir oss måltider med mat som er ferdig på knappe 15 minutter, hvis man ikke regner med oppvarming av ovn, koking av vann eller lignende.
Etter at jeg flyttet for meg selv, altså på hybel, prøvde jeg og være flink til å lage mat hver dag. Ofte endte jeg opp med knekkebrød med syltetøy på, men kjente at jeg manglet noe - noe varmt. Når det gjelder viktigheten av et varmt måltid om dagen har jeg arvet fra mamma, det lille ekstra som gjør at måltidet smaker litt ekstra, uansett om det er speilegg eller nudler. Jeg må innrømme at jeg er ganske stolt over meg selv de gangene jeg prøver noe nytt, noe jeg til stadighet gjør. Det er kanskje ikke nytt som i "nei, det har jeg aldri SMAKT før" men nytt som i "nei, det har jeg aldri LAGD før".

Heimkunnskap var et av favorittfagene mine på barne- og ungdomsskolen, nettopp fordi vi lærte å lage noe nytt. En smule lei ble jeg da vi lagde flere forskjellige søtdeigsoppskrifter flere ganger på rad, eller hver gang vi måtte ha minst en halv løk i retten. Jeg forstod aldri poenget, og i hvertfall ikke med så mye løk. Nå har jeg endret oppfatning av løkbruk og bruker det selv der det kan passe. Med alderen følger også smakssans og sansen for god mat, derfor har jeg avansert til både purreløk og rødløk i stedet for den gule kjedelige løken som vi alltid brukte på skolen.

Bestemor får minst en gang i måneden en telefon fra en litt stressa Martine med mel til oppover ørene "Du bestemor, du skjønner sikkert hvorfor jeg ringer igjen... men veit du om det går an å bruke vann i stedet for melk i den oppskrifta?". Eller jeg har spurt om andre ting jeg egentlig burde kunne klare å tenke meg til - men jeg vet bestemor setter pris på de samtalene, så da overlater jeg tenkinga til henne!

I går (tirsdag) prøvde jeg meg på noe jeg aldri har laget før; fiskegrateng. Planen var egentlig fiskegrateng på mandagen, men da jeg skulle starte på middagen var skapet tomt for makaroni, og det er max krise! Derfor ble det nytt forsøk på tirsdag, da jeg i tillegg skulle på møte. Men fiskegratengen ble ferdig laget før møtet, så min kjære kunne sette den inn når jeg ringte på vei hjem. Fiskegratengen ble veldig god, selv om jeg savna enda litt mer grønnsaker i den, hadde allerede litt brokkoli og purreløk (som er veldig godt til torsk!) oppi, men det kunne nok vært myyye mer.

Etter som jeg har lært meg å bli mer glad i og både lage og ta meg tid til å lage mat har gitt meg mange gode måltider. Kjæresten er superfornøyd hver gang jeg prøver noe nytt, og det er jeg og. Det å finne på hva man skal lage til middag er like vanskelig hver eneste dag. Og jeg forstår nå hvorfor mamma alltid har blitt like frustrert når jeg eller broren min har sagt "samme for meg" eller "bare finn på noe du.." når hu har spurt om hva vi ønsker til middag. Samme frustrasjonen kjenner jeg i blant, men spaghetti-suget er for stort til at man kan unngå og ha det, derfor er det ofte vår enkleste utvei.

Siden jeg har skrivi så myyye nå om mat, så vil jeg legge til en liiiten, enkel og kjapp oppskrift på lapper (/sveler/pletter/osv.(som jeg fant på internett på et forum; om du leser dette innlegget; takk for en fantastisk god lappeoppskrift!) ):
2 egg
1 kopp sukker
1 kopp melk
2 kopper mel
1 ts bakepulver
____________
Alt sammen has oppi en bolle og røres godt, gjerne med håndmikser eller lignende, men ikke nødvendig.
Varm opp steikepanna på middels varme og ha i smør og begynn stekinga (lapper er på størrelse med et litt stort vaffelhjerte, men mye mindre enn en pannekake).
___________
De smaker veldig godt med kun smør på, men syltetøy duger også. Sukker er ikke like godt på disse, siden det i utgangspunktet er mye sukker i de, men prøv deg fram!
___________
Oppskrifta jeg fant sa først at man skulle bruke mye smør i panna, for å få en god og salt (siden de er veldig søte) smak på lappene etter steking, men jeg har opplevd at lappene blir ekstremt brente jo mer smør jeg har oppi, men dette er noe man må prøve seg fram på, siden det er forskjellig type steikepanner, forskjellig typer ovner osv.

Nå skal jeg fortsette og "jobbe", så får dere som leser ha en god natt videre! =)

fredag 8. januar 2010

Enda mer latter

I dag har vi kjøpt ved, så hjemme er det "peiskos" (vi har en vedovn) og varme. Mye mer varme enn ute, noe jeg virkelig fikk merke på kroppen (rettere sagt brillene) da jeg venta på bussen på vei til jobb. Som jeg nevnte i forrige innlegg var jeg godt pakket inn på tilsvarende måte i dag, men med det ene skjerfet trukket opp slik at nesa ikke frøys, dette førte da til masse (jeg hadde null sikt) dogg på brillene. Siden det begynte å dugge så fant jeg ut at jeg skulle overleve vottestriper på brilleglassene og tok av meg brillene for å pusse bort dogget så jeg kunne se noe. Men den gang ei. Da jeg oppdaget at dogget på brilleglassene var fryst til is, begynte jeg å le. Jeg følte meg noe komisk der jeg stod på bussholdeplassen nesten ti minutter før bussen kom (bor et halvt minutt unna busstoppet...) innpakka som en liten unge, og med brilleglass med is på. Dette var bare begynnelsen av min strabasiøse tur på vei til jobb.

Da jeg gikk av bussen i sentrum for å bytte buss, gikk jeg som en gammel dame (fortsatt påkledd som en unge) i frykt for å skli, sklei gjorde jeg, men jeg klarte å holdee meg i noen lunde oppreist stiling. Bussen til jobb kom, og jeg gikk på, men da jeg gikk av - fortsatt i en gammel dame-gange klarte jeg selvfølgelig å skli. Og måten jeg falt på må ha sett hysterisk ut for personene som kjørte forbi meg, det skjedde i en ekstrem slow motion. Jeg endte opp med en bukse full av snø og ømme knær og håndledd. Tross smerten klarte jeg ikke annet enn å le. Tror kanskje de som kjørte forbi meg da jeg lo må ha trodd jeg passa bedre på et sinnssykehus eller noe...

Ha en flott fredag!

P.S. Gå forsiktig! (særlig her i Trondheim :P)

torsdag 7. januar 2010

Jeg må le!

De fleste som kjenner meg vet at jeg ler mye, jeg ler høyt og jeg har en smule smittsom latter. I dag (eller i går kveld, alt etter som hvordan man ser på tida) da min kjæreste kjørte meg til jobb måtte jeg le. Og jeg lo nesten hele veien hjemmefra og til jobb. Grunnen? Jo, vinteren er komisk. Som de fleste nordmenn - og europeere har fått med seg, er det ganske kaldt ute. Vi hadde pakket oss inn begge to, jeg i min dunkåpe som jeg fikk i en alder av ti eller noe (ja! den passer fortsatt!), to skjerf, ett par vanter under ett par varme votter, lue, vintersko og superulltøy under joggebukse og ullgenser. Mens min kjære hadde en overtrekksbukse, ullgenser, tjukk vinterjakke, sixpence hvor han hadde hetta over, fordi sixpencen med nedbrettbare øreklaffer er borte, og sist men ikke minst vindvotter (eller hva det heter... sånne med egen fingerrom til pekefingeren også, som de bruker i militæret så de kan skyte i kulda også).
Disse vottene til kjæresten var det morsomste av alt, med hendene på rattet og tommelen plassert for seg, mens pekefingeren befant seg sammen de tre resterende fingrene. Dette resulterte i at pekefingervarmetingen stakk rett ut, og det så rett og slett komisk ut. Hadde jeg hatt god blitz på mobilen min skulle jeg tatt et bilde, noe jeg ikke gjorde. Nå flere timer etterpå sitter jeg fortsatt og småhumrer for meg selv av synet. Bare synet av han og meg så godt pakket inn er komisk.

Vinteren er desidert en av favorittårstidene mine, så lenge snøen ikke er klissvåt og det er overlevbart å være ute. Nå sitter jeg i tidligere nevnte klær (ikke yttertøy) og med et ullpledd rundt meg. Jeg er på jobb, andre natta på rad, skal på jobb igjen i morgen (i kveld (fortsatt er tid relativt)).

Ha en fin vinternatt! =)

Disqus for Linse-lusa