onsdag 24. mars 2010

Mammadalt...

Nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg gleder meg til påskeferien. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma og broren min, og jeg gleder meg til å ha ferie. Fredagen som var hadde jeg tante på besøk i forbindelse med den tidligere nevnte NM, det var deilig å få nattaklem av familie igjen, tror tante ble glad for nattaklemmen, for hu sa det at kusina mi (som er to år eldre enn meg) har gitt seg med nattaklemmer. Jeg er så mammadalt at jeg må ha nattaklem de gangene jeg er hjemme, men når sjansen byr seg for en nattaklem av familie som det gjorde forrige fredag, benytta jeg sjansen med en gang.

Jeg kan også med hånda på hjertet si at jeg er mammadalt, jeg prater med mamma x ganger i løpet av en dag. Mamma er ikke bare mamma, hu er en god venninne, jeg kan fortelle henne alt jeg føler for å fortelle uten å føle meg flau. Det er deilig. Jeg vet at det er mange som ikke har det sånn i sine familier, men familien min (på mamma-sida i hvert fall) er unik. Jeg har et like godt forhold til tanter og onkler som til foreldrene mine. Jeg føler meg ikke flau om jeg ringer bestemor, og det å ta kontakt med ei tante jeg ikke har prata med siden sist var hjemme, er heller ikke noe problem. Det er jeg glad for. Og kusina jeg skreiv om over her vil for mine barn etter hvert bli tante for mine barn, fordi vi er som søstre, vi deler alt og vi er verdens beste venner, men i perioder kan vi være sure og grinete på hverandre og vi oppfører oss akkurat som søstre, så for meg er det logisk, men for andre kan det høres helt merkelig ut.

Mamma har i perioder hvor det har vært lenge siden vi har vært hos bestemor at hu begynner å bli ”morsjuk”, kanskje det bare er det jeg er, men jeg liker å tenke på meg selv som liten og uansvarlig, så derfor er jeg mammadalt.

søndag 21. mars 2010

Vi va-ant, vi va-ant!

Ikke helt, men nesten. En 2.plass er bra i en konkurranse der det er høyt nivå, ambisiøse medspillere og strenge dommere. Konkurransen jeg prater om er NM i Janitsjar, altså korps. Jeg har for tiden permisjon i fra korpset jeg er med i, med tanke på at det både blir dyrt og slitsomt og pendle Trondheim-Oslo en gang i uka. Og i helgen har det vært duket for nok et NM og korpset mitt fikk en 2.plass. I tredje divisjon riktignok, men vi er fornøyde. Dagen i går startet for min del veldig tidlig, da jeg måtte følge ene tanta mi til sentrum, så hennes korps fikk spilt, de gjorde en kjempeinnsats og hele korpset var kjempefornøyde, men de fikk en dårlige plassering dessverre.
Jeg dro litt fram og tilbake før jeg til slutt hørt på mitt eget korps, og vi etter det dro ut for å spise og kose oss før premieutdeling og påfølgende fest. Festen var en skikkelig fest, og i og med at vi fikk en god plassering satt klemmene løst og alkoholnivået var høyt. NM er årets happening for de mange norske korps.

Det å spille i korps er for mange en skrekk, fordi man ofte får et nerde-stempel. Jeg har fått mange rare ord kasta etter meg opp igjennom - kun fordi jeg spiller i korps. Men korps er ikke sånn man tror det er, når det er et korps der majoriteten er over 18, er det ofte mye alkohol og fester med i bildet. I hvertfall hos oss. Og jeg vet det er et par i korpset som benytter alle sjanser de kan for å ta en øl i lystig lag. Det å spille i korps er så utrolig givende, ikke bare fordi man lærer et helt nytt "språk", men fordi man blir gode venner med flere enn folk på sin egen alder. Jeg har det like moro med de i korpset som er nærmere 50 enn 20, som med de som faktisk er 20. Korps er en av de idrettene som inkluderer mest, ingen blir satt på sidelinja, og er du ikke like god som sidemannen, gjør ikke det noe. For det å spille i korps hander like mye om tilhørlighet, vennskap og moro som det at man lstempla som nerd. Og tilhørligheten, vennskapene og moroa man får, den finner man ingen andre steder.

Derfor kan jeg si at jeg er STOLT av å være nerd, og jeg er stolt av Østensjø Janitsjar som er så flinke!

onsdag 17. mars 2010

Nå skal man bo trangt, stakkars deg!


I dag kan Aftenposten på nett skilte med ”Slik skal en idealfamilie bo”, og de skriver om ”vesentlig trangere vilkår” for den norske kjernefamilie med mor, far og to komma åtte (2,8) barn. Jeg klarer ikke helt å se problemet i dette, muligens er det fordi jeg er vant med å bo trangt, men har jeg virkelig blitt et dårligere menneske av den grunn?

Da mamma og pappa fortsatt var gifte, eide vi et stooooort (i mine øyne i hvert fall, jeg var tross alt ganske så liten da) hus. Kjernefamilien på mor, far og to barn hadde nok av plass å boltre seg på. Da mamma og pappa skilte seg, flyttet vi til en ganske mye mindre leilighet, der bror og jeg delte rom. Dette var jo ikke et problem, siden vi var så små og alt vi gjorde dreide seg om å gå i barnehagen også komme hjem, spise middag, leke litt, se barne-TV og så legge oss. Da det ble på tide og flytte fra denne leiligheten flyttet vi til et rekkehus. Mamma fikk seg kjæreste, og de benyttet muligheten til å kjøpe noe eget, med rom til alle (tre, en liten økning) barna. Etter en stund gikk dette forholdet også rett vest, og vi flyttet inn i en ny leilighet. Den leiligheten vi har bodd i snart 14 år. Dette er en forholdsvis liten leilighet, i hvert fall hvis jeg skal sammenligne med mine vestkant-venners leiligheter. Bror og jeg har i alle år delt rom, uten at det har vært et problem. Vi har til og med hatt overnattingsgjester opptil flere ganger, uten at det har vært noen big deal. Vi har i stedet for hver vår overnattingsgjest hatt felles overnattingsgjester, hvis vi ikke da har vært så snille med den andre at vi har delt seng med mamma en natt eller to.

Historisk sett har det heller aldri vært noe problem og bo mange på liten plass. Familier som flyttet fra bygda og til Grünerløkka bodde foreldre, besteforeldre, en haug barn og kanskje en overnattingsgjest i ny og ne i en leilighet det i dag ”kun er plass til to voksne, og kanskje en baby etter hvert” i. Innvandrerfamilier bor mange på liten plass, uten at det er et stort problem for dem.

Vi i dagens Norge er fleksible, vi kaster oss på første tog for å møte familien 50 mil unna, vi setter oss på første fly til varmere strøk så fort gradestokken her hjemme kryper så vidt under -10. Hvorfor skal ikke vi være fleksible nok til å la våre to komma åtte barn dele rom? Og hvorfor kan ikke de to komma åtte barna faktisk være i stand til å kunne dele rom? Er det fordi de to komma åtte barna, i en alder av 5mnd og tre år skal kunne få litt privatliv? Hvorfor skal de små barna som stort sett er ganske hjelpeløse ha privatliv? Og hvorfor skal man ikke kunne la familien ta del i din hverdag, som man gjør når man bor på en liten plass?

Til og med i det tidsrommet vi var fire stykker som bodde i den ikke så veldig store leiligheten hadde vi det fint.

Vi nordmenn har blitt bortskjemte. Vi er blitt vant til å bo stort og flott, nettopp fordi det har vært billig å bo stort og flott i utkant-Norge, der tross alt største delen av befolkninga er fra. Hvorfor skal det bli et så stort problem for oss når vi plutselig må bo 18,75m2?

Jeg kjenner jeg blir unaturlig provosert. Nettopp fordi folk kritiserer måten jeg har vokst opp på, og jeg er da både like mye verdt som vestkantgutten som har hatt 40m2 i oppveksten og like snill som han? Jeg har kanskje andre verdier i livet, og ser muligheter i en liten leilighet der han bare ser problemer, har jeg ikke da kanskje større mulighet til og fleksible meg enda litt mer, slik at min familie på meg, en mann og våre to komma åtte barn får en fin hverdag i en trang leilighet?

onsdag 10. mars 2010

Herregud! Du er teit da, må jo ha FACEBOOK!!!


Dette er en av mange kommentarer jeg får omtrent daglig. Facebook har tydeligvis kommet for å bli, og til og med bestemor har gått til anskaffelse av en konto på det verdensomspennende nettverket. Jeg derimot har bestemt meg, og jeg har bestemt meg for at jeg IKKE skal ha en konto der. Jeg begynner å bli lei folk som mener at Facebook er det som er tingen.

-Du har jo kontakt med folk du ikke har hatt kontakt med på lenge, folk fra barneskolen og sånn. Hører jeg ofte, og ja, det er kanskje et godt argument for å skaffe seg Facebook-konto, men nei, jeg skal fremdeles ikke ha noen Facebook-konto. Hvorfor? Jo, fordi hadde de jeg var venner med på barne- og ungdomsskolen vært ekte venner, hadde vi ikke trengt Facebook for å holde kontakten. Hadde vi vært venner, hadde vi ikke unngått hverandre på gata, men vært bestevenner på Facebook, og det er det jeg vil unngå.

-Det er jo så enkelt å huske bursdager, det står på sida på profilen din når noen har bursdag, kjempegreit, så slipper du å tulle med når folk har bursdag – og drite deg ut.
Jeg driter meg aldri ut (veldig sjeldent, kan huske én gang dette har skjedd, men det er tilgitt og glemt) når det gjelder bursdager. Jeg husker ting jeg ikke nødvendigvis trenger å huske, som telefonnumre – og bursdager. Om noen sier at ”i dag har onkelen min bursdag”, kan det gå en stund – gjerne et par år, og når datoen dukker opp, kommer jeg på at noen har bursdag. Etter litt kverning i hodet mitt husker jeg hvem det er. Og de bursdagene jeg ikke trenger å tenke hardt på for å huske, det er bursdagene som er viktige å huske, som til familie, venner, kjæreste, eller andre personer som er viktige nok i livet mitt til å bli huska. Dessverre husker jeg og mange andre bursdager til folk som ikke finnes viktige i livet mitt. Sånn som kongen sin, eller ekskjæresten til broren til søstera til venninna til kusina mi (bare eksempel).

-Tenk på alle bildene fra festene du har vært på og går glipp av!
Ja, tenk på alle de bildene! Alle de bildene som viser at du drakk fem øl, en halv flaske Tequila, to vinflasker, sju shots med Jägermeister og noen lurte kanskje i deg to-tre shots med noe annet også. Er man virkelig vakker på disse bildene? Er disse minneverdige? Når man har fått i seg så mye alkohol er det nok ikke hvor mye man drakk man vil huske. Og man vil i hvert fall ikke se seg selv liggende på en sofa halvt avkledd i oppkast og tomme ølflasker. Jeg har aldri opplevd dette scenarioet, men jeg vil ikke at slike bilder skal ligge ute på nettet – som allemannseie, så jeg får høre om det ikke bare i et par dager etterpå, men i flere måneder. Dessuten, kan man virkelig kalle de bildene fotografier? Ikke i mine øyne i hvert fall!

-Du får vite om alle de kule festene og være med på ting som er dritkult!
Ja, okei, her kan jeg godt innrømme at jeg mangler noe, men jeg er ikke noe festmenneske, jeg har ikke stor interesse i å drikke meg merkverdig full (les punktet over) eller bli med på ting med mennesker som bare på liksom er mine venner. Og det å få være med på ting er i grunnen ikke så viktig, hvis det ikke er noe veldig spesielt som skjer, og da får man ofte vite det av de reelle vennene – på sms, når vi møtes eller gjennom andre kanaler.

Jeg er heller ikke veldig interessert i at bestemor skal se alle fyllebildene av meg som kan bli lagt ut. Ting blir jo så mye enklere når bildene er tagga til deg. Ja, jeg har litt peiling på hvordan facebook fungerer, kun ene og alene fordi mamma ofte skal ha meg inn på sin konto for å sjekke ut. Jeg går lei etter fem minutter og føler meg som en stalker. Jeg har absolutt ikke behov for den følelsen –eller bekymring over den følelsen. Jeg bekymrer meg nok for om vi får vaska klær til helga, om jeg rekker å sove etter jobb før jeg skal på forelesning, om jeg får tak i billige billetter til Oslo på 17.mai. Reelle bekymringer, reelle problemer. Jeg vil i hvert fall ikke gå rundt og bekymre meg for om hun eller han tar seg nær av statusoppdateringa mi, og jeg vil ikke være venn med ekser som jeg for lengst har kommet over, og vi er enige om at vi IKKE er venner.

Siden jeg er inne på temaet Facebook, som for mange er et sårt tema, fordi livet består av å sjekke om det har skjedd noe nytt – ca en gang i kvarteret, vil jeg også nevne kort Twitter. Jeg har virkelig ikke skjønt poenget med å oppdatere livet sitt i en sms-lang melding som hele verden kan lese. Man kan fort ordlegge seg galt og bli lagt for hat.

I fare for å høres veldig negativ og pessimistisk ut, så er jeg ikke det. Jeg vil bare ikke være ”venn” med dem jeg i virkeligheten ikke har kontakt med. Hadde jeg fremdeles kunnet kalt meg venner av dem, så hadde jeg vært venn i virkeligheten og ikke i den virtuelle dataverden.

foto: screenshot av førstesida til www.facebook.com

tirsdag 9. mars 2010

Amalie Skram


Jeg sitter og analyserer "Karens jul" av Amalie Skram, jeg begynner å bli smått lei, men det er fortsatt veldig fascinerende. Tror jeg er blitt bitt av en fascinasjons-basill som gjør meg overveldet hver gang det skjer noe helt "nytt" på studiet. Ikke bare har jeg fått sansen for Amalie Skram, men jeg er utrolig fascinert og interessert i/over det å faktisk lære meg norrønt. Lære meg "o med kvist" og andre bokstaver som for oss nordmenn hører til vikingene og ikke nåtiden. Snart skal jeg gi meg i kast med semesteroppgave 2, og skrive om u-omlyden i norrønt språk. U-omlyd er da en u som kommer inn i endelsen og påvirker andre vokaler tidligere i ordet, og da gir den runda uttale. Veldig fascinerende, veldig vanskelig, men veldig moro!
Den eldre futharken er henta fra wikipedia!

mandag 8. mars 2010

Kvinnedagen og helt husmorhappy

Først og fremst vil jeg si til alle kvinner; gratulerer med dagen! Stå på for det dere syns er viktig i deres hverdag, ikke bare for at du skal få sagt ditt ord, men også for at kjæresten/mannen/samboeren/sjefen skal vite at du faktisk har meninger.

Aftenposten skrev i helga en artikkel, med tittelen Helt husmorhappy. Artikkelen handler om ei dame som har valgt bort deler av jobben, for å være hjemme med barna. Dette er for mange i dagens samfunn kanskje et veldig konservativt valg, men man hører om flere og flere som tar lengre permisjon for å være lengre hjemme med barna mens de fortsatt er små. Har familien en økonomi som passer seg slik at den ene forelderen kan ta et halvår – år med ekstra permisjon, så må den enkelte familien få lov til det.

Da jeg og bror var små var mamma ekstra hjemme med oss, men dette resulterte i selvkomponerte sanger om ”drosjebilen kjører rundt i byen vår”, fordi pappa jobbet ekstra som drosjesjåfør. Dette fungerte tydeligvis for oss. Ikke vet jeg om akkurat det har resultert i det gode forholdet jeg og bror har til mamma i dag, eller om det bare har ødelagt for noe som ikke er der. Jeg velger å tro på det første.

Jeg personlig er for at man har delt permisjon og at mannen tar like mye ansvar som kvinnen, men hvorfor har det blitt et så stort fokus på det at mannen SKAL ha like mye (om ikke mer) permisjon enn kvinnen? Det er nok grunnen til at når man leser artikkelen Helt husmorhappy at man klør seg litt i hodet og kanskje sier at ”nei, gud! Så konservativt de har det da” men innerst inne tenker at ”Gud! Så deilig det hadde vært og faktisk være tilstede da barna var så små”. Det er jo tross alt hver enkelt families valg. Hvis familien faktisk ønsker å leve med en lavere inntekt, men fokusere på huslige, familiære ting, ja, la de velge det. Ønsker en annen familie å ha en au pair, og tjene seg enda rikere, men ikke ha noe særlig tid til familiære ting, la de ta det valget.

Derfor syns jeg at vi i dag, på kvinnedagen, den 8.mars 2010 skal slå et slag for både den ”gamle” metoden ved å være mye hjemme, og den ”nye” metoden der mannen skal ha mye permisjon. Hvorfor stigmatisere noe som er så viktig, og som er et valg hver enkelt familie tar, kun ene og alene fordi det passer dem.

torsdag 4. mars 2010

Superkvinnen Martine...

Noen ganger liker jeg å tenke på meg selv som superkvinnen. Spesielt hvis jeg er veldig stressa. Og spesielt nå den siste uka. Har pakka ned i poser og esker, flytta, vært på skolen, pakka ut av poser og esker, vært litt mer på skolen, sovet, rydda litt, sovet litt mer, vært på skolen, sovet enda mer og nå er jeg på jobb. Alt som har skjedd de siste dagene er nesten litt uvirkelige, fordi jeg har gjort så mye i løpet av den korte tida. Ikke minst det å organisere inni hodet før det settes til live gjør meg litt sliten. Jeg må slute å tenke så mye.
Det å flytte er ganske spennende, men det er så mye som må gjøres. Hele søndagen ble brukt til å flytte saker og ting fra den gamle leiligheten til den nye, før vi dro ut for å spise middag før vasking i gamleleiligheten måtte utføres. Vi vaska og vaska og begge to var halvveis vaskemiddelforgifta på kvelden. Slitsomt. Nå har vi kommet så langt at noen av klærne ligger i skuffer, og vi har fått opp TV'en, men Internett har glimret med sitt fravær - helt til jeg nå på jobb fant ut hvorfor datan min ikke ville leke med Internett.
Jeg kjenner jeg gleder meg til helga, sove lenge, pusle litt i leiligheten med ting som skal hit og dit og prøve å organisere det så godt vi kan, for å trives best mulig.

Jeg er nok bare litt for organisert. Jeg er nok ikke superkvinnen allikevel...

Disqus for Linse-lusa