fredag 30. juli 2010

...ny drakt

Bloggen har fått nye klær. Hipp hurra! Spørs hvor lenge, men sånn får det være en liiiten stund i hvertfall!

Sommerferie...

Studentlivet innebærer for mange aktive sommerferier. Noen er på reise og festivaler hele sommeren, mens det for andre innebærer jobbing. For min del er sommeren sterkt preget av det siste. Jeg har de siste sommerne sittet i kassa på KIWI. De siste årene på nærbutikken, bare to minutter unna, men i år har jeg avansert og forflyttet meg til en i sentrum.

Det er store forskjeller å jobbe på en butikk i ”bygda” (som jo Oppsal ofte blir kalt av mange beboere – og utenforstående) og en butikk i Oslo sentrum. Etter at jeg begynte å studere sosialantropologi har jeg fått et helt annet syn på butikklivet enn det jeg hadde før, nettopp fordi sosialantropologi er studie av kultur og samfunn. Jeg tror det er min antropologiinnsikt som har gjort at jeg har klart meg gjennom de fleste arbeidsdagene denne sommeren, for bygdebutikken og sentrumsbutikken er to helt forskjellige verdener – om ikke to helt forskjellige univers.

Å jobbe i butikk er noe jeg personlig ikke vil anbefale, kanskje om man trenger penger ved siden av skole og studier, men jeg ville aldri valgt å ha en heltidsstilling som butikkmedarbeider. Det er greit et par måneder i året, hvis jeg kan slippe unna med noe annet ellers (noe jeg jo gjør). Å sitte i kassa er en slitsom jobb, ikke bare fysisk fordi det blir en del merkelige uergonomiske løft i løpet av en arbeidsdag, men også psykisk. Den psykiske slitenheten etter en endt arbeidsdag er i blant verre enn den fysiske, nettopp fordi man uansett situasjon må tenke at ”kunden har rett, gjør alt du kan for å gjøre kunden fornøyd”. Og det å gjøre kunden fornøyd, og ikke bare den enkelte kunde, men ALLE kunder fornøyde kan være slitsomt. Kunder som prater lavt, som knapt kan norsk, og de som verken kan norsk og så vidt engelsk, kunder som tror at det er DIN feil at de ikke har penger på kontoen og så videre blir slitsomt i lengden.

Stort sett er det å sitte i kassa ganske bra, spesielt når det er en del kunder eller når det har vært varelevering, sånn at man kan gjøre noe annet i mellom ”slaga”. Det er her den fysiske slitenheten kommer inn i bildet. For min del blir det alltid noen ekstra utfordringer siden jeg er så lav og må alltid trekke med meg en bruskasse for å rekke opp på de to (i noen tilfeller tre) øverste hyllene. Så om jeg ikke blir sterk i låra etter hvert, vet ikke jeg altså.

Denne sommeren har jeg hatt mange flere vakter enn jeg er vant til, og når jeg er i en ny butikk, blir det en litt større utfordring, fordi jeg ikke (etter en måned) har lært meg hvor alle tingene står hen. Jeg sitter jo tross alt oftest i kassa. En av de tingene som gleder mest er de kundene som kommer igjen og igjen og igjen og som alltid er blide, fornøyde og høflige.

Sosialantropologistudiet har gjort meg litt mer oppvakt i forhold til butikkarbeidet, nettopp på grunn av samhandlingen mellom kultur og samfunn. I år har det vært mer framtredende, da jeg har jobba i Oslo sentrum og i en av de delene av sentrum der våre nye landsmenn ferdes mest. Her i Norge har vi en køkultur som utarter seg ved at man faktisk stiller seg i kø, noe ikke alle helt har skjønt og kommer vasende fram – helt først, for så og ikke skjønne hvorfor jeg ber de om å stelle seg bakerst i køen. Andre ting vi nordmenn ofte kan ta for gitt er høflighetsfraser, vi (jeg i hvert fall) er opplærte til å si ”Ja, takk”, ”Nei, takk” og ”(Tusen) takk”, noe jeg føler er fraværende hos mange innvandrere. Noen er flinke, andre oppfatter jeg som veldig frekke, fordi de knapt svarer. Andre ting jeg har lagt merke til, men som kanskje et ikke-antropologs øye også kan se er hvordan afrikanere (spesielt) og pakistanere hilser hjertelig på hverandre om de ser noen de kjenner som står lengre bak i køen eller som kommer inn i butikken. Vi nordmenn igjen er lavmælte, veldig private og vi møter sjeldent ”tilfeldigvis” noen vi kjenner i butikken. Til og med svenskene er mer høyrøsta enn oss nordmenn, noe jeg kjenner jeg blir litt forundra over.

I en butikk blir det ofte lange dager, og for min del som ikke er like flink til å holde latteren tilbake, blir det i blant noen flaue settinger. Som den kunden som kommer inn i butikken for å pante flasker – og putter tomflaskene inn i sprekken der man henter opp røyken i røykmaskina. Eller han kunden jeg så selvsikkert spurte; ”Vil du ha kaffe?”. Det jeg egentlig mente var ”vil du ha kvitteringa”. Kan for ordens skyld legge til at kunden bak skulle ha én pose med kaffe. Jeg har flere ganger, kanskje oftere på Oppsal enn i sentrum sagt og gjort ting som jeg har begynt å le av, men som jeg må kontrollere meg for å ikke få totalt latterkrampe. Det morsomste er kanskje å gjengi hele situasjonen etterpå til noen som er så vant til å drite seg selv ut, at å høre om andre som driter seg ut er hysterisk morsomt.

Irritasjonsmomenter i en butikk;

  • Kunder som aldri svarer når du spør om de vil ha pose eller kvittering.
  • De som alltid takker nei til pose og når de er ferdig med kjøpet kjefter de deg huden full fordi du ikke spurte om de ville ha pose.
  • De som forlanger at du vet akkurat hva en vare koster, uten å få sjekke det først.
  • De som konstant er frekke (man ser det på personen allerede i køen om de er en høflig eller uhøflig person, de uhøflige utmerker seg raskest).
  • Kunder som kommer selvsikre bort til kassa med et stort lass varer og som må krype med halen mellom beina ut av butikken – fordi de ikke hadde penger på konto (dette er litt komisk, fordi det skjer en helomvending med personligheten til de det gjelder)
  • Kunder som kommer inn og som kun har med seg akkurat for lite penger – og går med ALLE varene selv om det mangler et par kroner.
  • De kundene som ikke har nok penger på konto, som skal trekke ut én og én vare, for å teste mellom hver vare om de har nok penger (dette er noe som skaper kø og sure kunder).
  • De som kommer og spør om hvor mye en vare koster, prisen blir oppgitt og de skal ha den – men som allikevel ikke har nok penger.
  • Kunder som klager over en rotete butikk den dagen det er varelevering –og som nettopp har satt fra seg en ketsjupflaske i grønnsaksdisken.
  • Kunder som blir sinte fordi jeg ved en feil slo inn plu-koden til agurk i stedet for isbergsalat disse har omtrent samme manøver på tastaturet, men i litt forskjellig høyde. Denne feilen oppdager jeg som oftest med en gang og retter den opp, men kundens humør fortsetter på den smale sti mot ”enda mer sint”, selv om jeg kan beklage meg både en og to og tre ganger.
  • Kunder som tror jeg er supermann som kan både norsk, engelsk, (de to første er greie) tysk, fransk, spansk, italiensk, polsk, pakistansk, afrikansk (vet ikke hvilket afrikansk språk, siden jeg ikke er så stødig i afrikansk generelt), og gjerne noen andre østasiatiske språk, som kinesisk/japansk osv.
  • DATOJEGERE – jeg sier ikke mer, de fleste kjenner vel til KIWIs dato- og frukt- og grønnsaks-deal.
  • H*n som blir sur fordi jeg spør om legitimasjon og som blir sur på meg fordi h*n er under 18 og ikke får kjøpe tobakk/alkohol.

Koselige momenter ved å jobbe i butikk;

  • Kunder som har med seg fargesprakende, glade og miljøvennlige nett (selv om jeg er blodnøye på å spørre om kunden vil ha pose OG slår inn posetasten så fort de sier ja)
  • Kunder som takker pent, for både forespørsel om pose, kvittering og ved mottak av penger.
  • Kunder (dette gjelder de kundene som er faste) som blir glade når jeg husker hvilken type røyk/snus de skal ha, om de vil ha pose eller ikke, og om de vil ha kvitteringa eller ikke.
  • Kunder som smiler bredt
  • Kundene som ser at jeg gjør feil med plu-kodene til agurk og isbergsalat og som sier ”nei nei, ikke beklag deg, du er da menneske du og!”
  • Kunder som (dette skjer ikke ofte) gir deg komplimenter for håret og hvor frisk du ser ut i dag (er ikke mye annet å gi komplimenter for, ville tatt seg ut om man plutselig fikk kompliment for ”åh, du ser så stilig ut i dag” med tanke på at vi alle som jobber på KIWI har de samme grønne lysende uniformene).
  • Kunder som ler og spøker med deg.

Dette innlegget er ikke skrevet for å støte noen, jeg vet det at hadde det ikke vært for de som faktisk har en fast heltidsstilling som butikkmedarbeider, og det harde slitet til butikksjefene rundt om kring, så hadde vi måttet så og høste og bake maten vår selv. Så takk for at det finnes mennesker som holder ut med et arbeid jeg ser på som en utakknemlig bransje, der (nå kommer sosialisten frem i meg, kjenner jeg) de som sitter på toppen får veldig mye enn de som faktisk sliter seg gjennom harde dager, for at de på toppen skal kunne vise at deres butikk går bra.

Disqus for Linse-lusa