torsdag 10. november 2011

Å, herregud. Virkelighetsstreif!


Meg når jeg starta innlegget
Akkurat nå slo det meg, at om (les: når) jeg står på eksamen i NORD1102 og NORD1106 nå til jul, så HAR jeg bachelorgraden min. Bachelorgrad i ”sosialantropologi med fordypning i nordisk”. Herregud, jeg føler meg plutselig voksen, og jeg føler virkeligheten kom og gav meg et slag i magen. Mest fordi jeg i høst har slitt med utrolig dårlig motivasjon. Dårlig motivasjon, fordi jeg fikk en skeiv start på skoleåret, grunnet valgkamp, skeiv start på skoleåret fordi livssituasjonen plutselig ble endra og skeiv start fordi jeg kunne vært ferdig med en bachelorgrad i vår.

Samtidig er det veldig deilig å kunne se at, nå kan det bli noe av meg også. Nå kan jeg faktisk starte på PPU (pedagogikk) neste høst, og faktisk være helt ferdigbakt lærer om litt over halvannet år. Jeg kan faktisk begynne å jobbe og å skape meg et liv. Jeg kan jobbe og spare penger så jeg forhåpentligvis kan skaffe meg en egen plass å bo. Tenk på det.

Plutselig var det en kabal som gikk opp i hodet på meg, og i løpet av det halve sekundet jeg brukte på å lese det ene lille ordet – ”Godkjent”, så alt plutselig litt finere ut, litt lysere ut og litt enklere.

Konklusjonen er enkel; jeg har verden for mine føtter!


Meg når jeg er ferdig med innlegget

søndag 30. oktober 2011

Jeg har så mye på hjertet..


…men samtidig ingen måte og formulere det på. Det har skjedd så alt for mye siden forrige blogginnlegg (20.juli), og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg har hatt lyst til å si noe om 22.juli, men jeg har ikke klart det, og jeg klarer det fortsatt ikke. Jeg kan sette ord på det muntlig, men å skulle skrive noe fornuftig gir ingen mening.

Valget har jeg også masse å si om, men med det skuffende valgresultatet gir meg gåsehud og småangst om jeg skal si noe om det, så jeg lar heller være og jobber aktivt på både NTNU og i fylket for å få opp oppslutninga om SU og SV.  Selv om det gikk noenlunde greit her i Trondheim, har jeg fremdeles ikke noe fornuftig å si.

Det finnes også andre ting jeg føler for å sette ord på, men som med både valget og 22.juli, har jeg problemer med å sette ord på det, jeg klarer ikke å formulere meg, og jeg vil ikke belemre eventuelle lesere med unødvendig klaging
.
Alle årets 48 voldtektssaker og 27 drap gir meg også noe å prate om, både fra et politisk og et privat perspektiv, men å skulle si noe fornuftig, gjør at jeg blir mo i knæra og kjenner hjertet banke ti ganger fortere, fordi jeg blir sint.

Det som er positivt er at jeg for en gang skyld føler meg som meg selv, og at jeg kan være den EKTE Martine, jeg skal bli instruktør i selvforsvar gjennom SU, og jeg håper at det kan få ned voldtektsstatistikken på sikt, selv om det ikke er gitt, kan vi fortsette å gi mange unge jenter en god dose selvtillitt, noe jeg vet flere av dem kan ha bruk for. Jeg kan fortelle at jeg er gjenvalgt leder i NTNU SU og har et godt styre i ryggen, og jeg kan fortelle at det meste er veldig bra, bortsett fra voldtekts- og drapsstatistikken. Jeg kan og fortelle at jeg bare går og venter på juleferie, for juleferien betyr en endring i både livs- og bosituasjon. Og det er jo bra!

Jeg er i live, altså, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. 


I stedet kan du få høre på Ane Bruns fantastiske Do you remember, som får meg til å få gåsehud av rein fascinasjon.

onsdag 20. juli 2011

Jeg er så sint, så sint!

Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint, sånn ca hver lørdag/søndag. Det jeg blir skikkelig sint over er å lese om alle voldtektene og overgrepene som har skjedd i løpet av helga.
Fra midten av april og utover sommermånedene kan man omtrent hver helg lese om jenter som har blitt forsøkt voldtatt eller ofre for en voldtekt, og en sånn smerte, skal ikke unge jenter måtte leve resten av livet sitt med. Mange av ofrene blir også ofte møtt med lite forståelse i etterkant, man blir beskyldt for å ha vært for berusa, man blir beskyldt for å ha hatt på seg for utfordrende klær, og ikke minst, man blir beskyldt for å ha oppfordret til det selv.
Dessverre er det sånn at man ser at det er ikke-etnisk norske menn som ofte går til det skrittet og forulemper en kvinne på en av de verst tenkelige måtene, men jeg forsvarer ikke etnisk norske menn av den grunn, for de fleste voldtekter skjer av en person som ofret kjenner godt, det kan være seg en i nær familie, en i kameratgjengen, en kompis av en kompis og så videre.
Stortinget, privat foto
Som et resultat av forrige helg, kan man lese politikernes sinte utspill om at vaktene på deres egen arbeidsplass – Stortinget, burde ha grepet inn i en voldtekt, ofret har ikke politiet fått tak i, men gjerningsmannen er sluppet løs igjen, fordi kvinnen ikke tar kontakt med politiet. Hun har faktisk en reell sjanse til å få saken opp i retten, fordi den er dokumentert på film av både forbigående mennesker (som virkelig burde vært voksne nok til å stoppe gjerningsmannen), og inne på Stortingets overvåkningskameraer. Men det er frykten for å møte gjerningsmannen igjen, å måtte oppleve hendelsen igjen ved avhør og lignende som får kvinnene til å frykte en anmeldelse, og det er kvinnens frykt for at saken lett blir henlagt, som jo er tilfellet i mange overgrepssaker, som gjør at hun ikke anmelder det. Og det er synd. Utrolig synd.
Kvinner, uansett om de bor i Norge eller Sør-Afrika, skal ikke måtte gå rundt og være redd for å bli voldtatt, kvinner skal ikke droppe og dra på byen med vennegjengen fordi de er redd for at det skal skje noe. Det burde vært en selvfølge at kvinner skal kunne gå alene i miniskjørt og utringa topper, sent en lørdagskveld uten at det skjer noe, men den gang ei.
Sosialantropologen i meg skriker etter å si noe om kulturforskjeller, men jeg regner med at de fleste som leser dette innlegget skjønner at kulturforskjeller er viktige i en diskusjon om overgrep, når diskusjonen rundt mottak av asylsøkere eskalerer uke for uke. Jeg personlig mener at alle har noe godt i seg, og som rettssystemet også sier, at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Samtidig er det, som jeg skrev lengre opp, ingen hemmelighet at store deler av overgrepene som skjer, blir gjort av en ikke-etnisk nordmann. Og det er så synd, tenk på det livet han kanskje flykter fra, og kan få et utrolig bra liv her i Norge, men så gjør han saken verre for seg selv, fordi han begår et overgrep. Kulturforskjellene spiller også en stor rolle, ikke det at det er greit å voldta noen, noen steder i verden, men andre har et helt annet syn på det enn oss nordmenn. Våre regler sier at voldtekt ikke er lov, og noen prøver seg med at ”vi har nulltoleranse” når det gjelder voldtekt, men alle de henlagte voldtektssakene, vitner om noe annet. Dessverre.
Dette er en sak som jeg nesten begynner å grine av, særlig da jeg tidligere i vår leste på adressa.no, at en 14 år gammel jente tok sitt eget liv som følge av en voldtekt. Når det går så langt at unge jenter tar sitt eget liv, fordi de ikke orker, eller klarer, å leve med smertene, traumene og andres reaksjoner etter en voldtekt, da må det gjøres noe. Å være feminist i dag, betyr ikke nødvendigvis at man brenner BH-er, løper rundt med plakater om at kvinner må få tjene like mye som mannen, men at kvinner skal få kontrollere sin egen kropp. At kvinner selv skal få bestemme hvem som skal ta på henne, og hvor den personen skal få ta på henne.
Dette er en diskusjon som neppe aldri blir ferdig. Ihuga FrP-ere og Høyre-mennesker vil snu debatten og kaste dritt om venstresida og regjeringa som sitter i dag. Regjeringa vil forsvare seg med at man ikke kan forutse, og noen vil si at om det hadde vært motsatt, slik at FrP og Høyre satt i regjering, ville DNA, SV og SP slengt dritt om høyresida. Jeg mener, uavhengig av partiståsted, at vi må sette fokus på at kvinnekroppen tilhører den enkelte kvinne, og at vi må ha nulltoleranse for voldtekt og overgrep, både i og utenfor hjemmet. Ved at man, i motsetning til Stortingets sikkerhetsvakter og de forbipasserende, griper inn hvis man ser noe som ikke virker naturlig. 

Jeg kjenner jeg blir sint, når jeg leser om personer som går forbi, og som ikke gjør noe, jeg blir sint, fordi en diskusjon på tvers av politikken ender opp som drittkasting og jeg blir sint, fordi noen faktisk går til den grensa og faktisk begår et overgrep, et overgrep som kan ha noe å si om liv og død og som traumatiserer og ødelegger offeret for så mange år fremover. 

tirsdag 14. juni 2011

Lesehest


I alle år har jeg vært glad i å lese. Veldig glad i å lese. Jeg har vært av den typen lesehester som har fått servert en bok og slukt den - på sekundet. Fortsatt ivrer jeg etter å lese, men jeg føler jeg ikke lenger har den gløden jeg en gang hadde. Hvorfor? Er det på grunn av studier og ”tvungen” lesning? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at jeg plutselig har mista gløden.
 
Da jeg til jul fikk Shantaram av Gregory David Roberts, ble jeg egentlig litt skuffa, nettopp fordi jeg ikke så for meg verken tid eller lyst til å lese, men utover i semesteret kikka jeg etterlengta de bort på boka og begynte å glede meg til å lese den. Litt på grunn av størrelsen (murstein på ca 1000 sider) og temaet (som virker interessant). Nå har jeg begynt på boka to ganger, og første gangen kom jeg helt til side 17, andre gangen klarte jeg helt til side 25. Nå har jeg lagt fra meg boka igjen, og begynt på en ny. Eirik Raude. Så langt har jeg bare lest forordet og dedikasjonen – og gløden, forsvant. Igjen.
 
Jeg har så uendelig, uendelig lyst til å nyte litteratur igjen, helst skjønnlitteratur, for pensumlitteratur må jeg jo igjennom uansett.
 
Jeg savner virkelig de altoppslukende bøkene, som får meg til å smile, de som gjør meg så redd at jeg bare må lese videre, før jeg ender opp med å gjemme meg under dyna og å løpe den siste halve meteren fra do og inn på rommet. Jeg savner de bøkene som får meg til å felle en tåre (eller tre), og som gir meg følelsen av å ha lært noe nytt om hvordan man behersker livets prøvelser.
 
Akkurat dette med å lese og å føle en har tid, lyst og rom for det, har jeg diskutert mye med medstudenter dette semesteret, jeg vet at det ikke er bare jeg som har det slik, og jeg vet at det finnes andre i samme situasjon. I det ene faget jeg har hatt nå – Skriving - tekst og skriveprosesser, gav meg en følelse av at jeg ville begynne å lese masse igjen i løpet av semesteret. I stedet ble jeg sittende igjen med en avsky til bøkenes verden, på lik linje med den skriftlige verden. Plutselig er hodet mitt fullt av former for skriveprosesser, og hvordan gjøre teksten bedre, hvordan sjanger er teksten i nå? Selv om jeg vet at det i en blogg ikke er noen sjangerkrav, har jeg plutselig følt det presset, om å få inn en vittighet eller to når jeg skriver noe personlig. Være ironisk gjennom hele teksten eller bygge den opp som en artikkel. Jeg føler det har blitt helt feil, og derfor lite blogging.

Jeg vet ikke om det er en pause jeg trenger, men jeg kjenner jeg trenger å få tilbake gløden, slik at jeg i fritida nå i sommer kan ta fram boka og finne roen jeg ikke nødvendigvis fant på jobb.

Jeg kjenner jeg trenger gløden. Jeg vil være lesehest.
 

mandag 9. mai 2011

Jeg må ærlig innrømme...

...at DETTE høres mer ut som "Skrekkens gård" enn DETTE.

Jeg synes på en måte at det er fint, at de har tatt bin Laden, men samtidig er jeg veldig i mot måten de har gjort det på. Saddam Hussein fikk en rettferdig rettergang, men ble dømt til døden. Hvorfor kunne ikke bin Laden fått det?
Jeg vet at blant annet Amnesty International reagerer på måten dette er gjort på, og FN ønsker en rapport på saken.

Jeg sier ikke at han var en god mann, men han hadde fortjent en human og menneskevennlig måte å bli dømt på.

søndag 8. mai 2011

VM, nu är det hockey-VM.

Ja, det er det hockey VM. Gutta våre, ja, jeg velger å si gutta våre, nettopp fordi de representerer Norge, gjør en særdeles god jobb.

Da jeg var rundt 10 år var jeg på min første hockeykamp. Med pappa, broren min og en kompis pappa. Til å begynne med syns jeg at jeg det var litt kjedelig, for jeg fikk aldri med meg hvor pucken befant seg. Dette har nå endra seg, så mye at jeg faktisk følger med på VM på TV. Jeg har til og med planer om å sove lite etter nattevakt i morgen, sånn at jeg får med meg kampen mot Frankrike kl. 12.15 på mandag. Og så opptatt av hockey at jeg hoppa meg på krykker på hockeykamp i høst, eller med et ekstremt vondt kne i fjor vinter.
Norsk hockey har fått ufortjent mye pepper. Det har ikke vært godt nok, det har ikke vært spesielt mye blest rundt det, og miljøet er lite. Faktisk så lite at de fleste lag befinner seg på Østlandet. De siste årene har Rosenborg ishockeyklubb (RIHK), Stavanger Oilers og andre smålag klart å komme seg såpass opp i nivå at de har fått være med i Get-ligaen (tilsvarende Tippeligaen, for de som ikke skjønner seg på hockey). Og nå begynner det å ta seg opp. Såpass mye at TV2 tør å sende hockeykamper på TV på vinterstid og så mye at Viasat 4 faktisk viser ALLE Norges kamper direkte under VM. 

Det gutta våre har klart under dette VM-et har vært utrolig. Med et utgangspunkt der man trodde de skulle slite veldig, har de seilt opp og vist at de kan klare å komme seg langt. Med 5-4 mot Sverige, utrolige 2 mål mot USA, der de ledet med to mål i over én periode, men til slutt tapte kampen 4-2 og en overlegen 5-0 mot Østerrike gav resultater og videre spill. I andre runde, som pågår nå har de igjen vist seg verdige. Med et glimrende resultat mot Sveits 3-2 (noe JEG i hvert fall ikke hadde trodd) og en utrolig god kamp mot hockeynasjonen Canada (3-2), der de hadde et utrolig godt forsvar, med tanke på at det første målet ikke kom før nærmere slutten i første periode, overrasker. Ikke bare meg veit jeg. 

Det norske hockeylandslaget har fått mer spalteplass i norske nettaviser enn jeg noen gang har opplevd. Og det er morsomt. Morsomt fordi de faktisk gjør seg fortjent til all den omtalen, men også morsomt fordi det kan skape en interesse blant det norske folk som til slutt gjør at man ser verdien av å satse på hockey andre steder enn på Østlandet, i Stavanger og Trondheim.

fredag 25. mars 2011

24.03.11

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er verdens flinkeste til å blogge for tida. Det har sine grunner, blant annet skole, politikk og så videre.
Siden sist jeg blogga har det skjedd mye i verden. FrP-ere som anmeldes for utuktig omgang med mindreårige, jordskjelv i Japan, krig og fred og politikk og sånn i Midt-Østen og politikk og sånn her hjemme. Jippi, vi vant kampen om Lo/Ve/Se!
Siden jeg går nordisk, har jeg et fag som omhandler det å skrive. Masse. Jeg er egentlig glad i å skrive og å uttrykke meg skriftlig, men den siste tida har jeg vært tom. Og jeg sliter med å sette ord på tankene mine. Jeg har mange gode ideer, men klarer bare å skrive et par setninger før jeg river i stykker arket og prøver å finne på noe annet å skrive om. Det er dumt. Da mister jeg jo noe av det jeg kunne jobba videre med. Nå tenker du sikkert at ”du kan jo skrive på PC-en og lagre det underveis”, og jeg er for så vidt enig. Men jeg ble født tre år for tidlig, noe som innebærer at jeg har lært å tenke best med en penn i hånda og ikke hendene hvilende på tastaturet. Og jeg føler jeg får ned de beste ideene på gammeldags måte. Kall meg gjerne sær og rar. Ikke har jeg Facebook heller, sånn hvis du har tenkt å mobbe meg litt for gammeldametankegangen min. Ikke går det an å få noen gode ideer i det møkkaværet som er nå heller. For ei uke sida var det BRA vær, det var godt og varmt, og jeg turte å gå med kun ett skjerf ute. Men så plutselig ble det drittvær igjen. Ordentlig deprimerende. Spesielt med tanke på at kløna meg tryna på isen, midt i veibanen, og sitter her med et vondt (nylig friskmeldt etter operasjonen i høst) kne og stygge blåmerker (les: svartmerker).
Dette ser kanskje veldig idyllisk ut. Jeg er enig - om det hadde vært 24.desember, ikke 24.mars!
Nå skal jeg legge meg og være emo i senga i stedet, ville bare vise at det er liv i meg!

P.S.: Jeg får tilbake på skatten, er i hvert fall noe positivt i drittværet! =D
P.P.S.: Jeg ER ikke emo altså, bare virker litt sånn akkurat nå, siden det er så synd på meg… :Þ
P.P.P.S.: Jeg SKAL bli flinkere til å blogge, må bare få tilbake gode ideer og skrivelyst!

fredag 25. februar 2011

Konkurranse; kappleik, renn, tevling, turnering – eller bare Lotteri.

Her på verdensveven finnes det mange forskjellige blogger. Jeg er ofte innom de som er litt kreative, og lager ting selv, eller deler gode ideer til ”hvordan gjøre ditt”, eller ”hvordan gjøre datt”. Grunnen til at jeg havna inn på denne bloggen, er den enkle grunn; jeg vil lære å hekle. Bloggeren hadde en fin oppskrift på hvordan man skal hekle bestemorruter, noe jeg egentlig ikke har lært enda, selv om jeg har prøvd – og prøvd – og prøvd.
Men uansett. Nå har denne bloggeren - Ingrid Riddervold, en konkurranse. Et lotteri, som hun selv omtaler det som, der man kan vinne lekre saker, laget av henne selv. 

Ingrid skriver selv på bloggen sin (og begrunner hvorfor hun har denne konkurransen);
22.mars fyller bloggen 2 år
, og den dagen vil jeg trekke tre heldige vinnere som får hver sin gavepakke! Denne give-awayen er ment til mine mest trofaste tilhengere, og derfor er det også hardbarka krav for å melde seg på ;-) Jeg syns selv jeg har slått litt på stortromma med premiene, så jeg håper dere vil bruke noen minutter på å hjelpe meg med å nå ut til nye lesere?
Påmelding til konkurransen krever at
1. Du er fast leser av bloggen (feks Bloglovin'),
2. Du er venn med Ingrid Riddervold Design på Facebook,
3. OG at du poster konkurransebildet over i et innlegg på din egen blogg. Hvis dere vil låne andre bilder og skrive litt mer om meg er det kjempehyggelig :-D
Hvis du oppfyller alle disse streeenge krav kan du nå melde deg på i kommentarfeltet :-D Husk å fylle inn e-postadresse og blogg så jeg får kontakt med deg hvis du vinner! Og skriv gjerne hvilken Gavepakke du har lyst på <3

Ingrid tilhører et designkollektiv her i Trondheim, hvor det er mange kreative sjeler. Og hver gang jeg er innom på Mercur-senteret går jeg innom Pryd pop-up-butikken deres og kikker. Jeg blir like forelska i nye ting hver gang, men lommeboka sier som oftest stopp. Hun er og kjent for sine fantastiske kartonglommebøker, som ser ut som noe en kan lage selv, men jeg tror det er veldig vanskelig om man ikke har prøvd det før...

Ingrid finnes også på Epla, der man kan kjøpe og selge håndlagede ting. Hennes butikk kan du finne her.

Disqus for Linse-lusa