tirsdag 14. juni 2011

Lesehest


I alle år har jeg vært glad i å lese. Veldig glad i å lese. Jeg har vært av den typen lesehester som har fått servert en bok og slukt den - på sekundet. Fortsatt ivrer jeg etter å lese, men jeg føler jeg ikke lenger har den gløden jeg en gang hadde. Hvorfor? Er det på grunn av studier og ”tvungen” lesning? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at jeg plutselig har mista gløden.
 
Da jeg til jul fikk Shantaram av Gregory David Roberts, ble jeg egentlig litt skuffa, nettopp fordi jeg ikke så for meg verken tid eller lyst til å lese, men utover i semesteret kikka jeg etterlengta de bort på boka og begynte å glede meg til å lese den. Litt på grunn av størrelsen (murstein på ca 1000 sider) og temaet (som virker interessant). Nå har jeg begynt på boka to ganger, og første gangen kom jeg helt til side 17, andre gangen klarte jeg helt til side 25. Nå har jeg lagt fra meg boka igjen, og begynt på en ny. Eirik Raude. Så langt har jeg bare lest forordet og dedikasjonen – og gløden, forsvant. Igjen.
 
Jeg har så uendelig, uendelig lyst til å nyte litteratur igjen, helst skjønnlitteratur, for pensumlitteratur må jeg jo igjennom uansett.
 
Jeg savner virkelig de altoppslukende bøkene, som får meg til å smile, de som gjør meg så redd at jeg bare må lese videre, før jeg ender opp med å gjemme meg under dyna og å løpe den siste halve meteren fra do og inn på rommet. Jeg savner de bøkene som får meg til å felle en tåre (eller tre), og som gir meg følelsen av å ha lært noe nytt om hvordan man behersker livets prøvelser.
 
Akkurat dette med å lese og å føle en har tid, lyst og rom for det, har jeg diskutert mye med medstudenter dette semesteret, jeg vet at det ikke er bare jeg som har det slik, og jeg vet at det finnes andre i samme situasjon. I det ene faget jeg har hatt nå – Skriving - tekst og skriveprosesser, gav meg en følelse av at jeg ville begynne å lese masse igjen i løpet av semesteret. I stedet ble jeg sittende igjen med en avsky til bøkenes verden, på lik linje med den skriftlige verden. Plutselig er hodet mitt fullt av former for skriveprosesser, og hvordan gjøre teksten bedre, hvordan sjanger er teksten i nå? Selv om jeg vet at det i en blogg ikke er noen sjangerkrav, har jeg plutselig følt det presset, om å få inn en vittighet eller to når jeg skriver noe personlig. Være ironisk gjennom hele teksten eller bygge den opp som en artikkel. Jeg føler det har blitt helt feil, og derfor lite blogging.

Jeg vet ikke om det er en pause jeg trenger, men jeg kjenner jeg trenger å få tilbake gløden, slik at jeg i fritida nå i sommer kan ta fram boka og finne roen jeg ikke nødvendigvis fant på jobb.

Jeg kjenner jeg trenger gløden. Jeg vil være lesehest.
 

Disqus for Linse-lusa