tirsdag 29. mai 2012

Hei, Fru DronningVeps!

Jeg har et problem.. Rettere sagt et vepseproblem. Det har seg slik at jeg har fått et vepsebol på rommet mitt, og det er ikke bare bare, skal jeg si deg. Det er faktisk ganske plagsomt, til tross for at det er så lite at det foreløpig ikke bor noen andre enn larver (sikkert, forhåpentligvis, kanskje, muligens) inni der.

Jeg oppdaga seint en natt en diiiger veps som fløy inn og ut vinduet mitt. Den første natta holdt den bare på rundt vinduet, men natta etter begynte den å fly opp på taket av klesskapet. Etter mye inn og ut flere netter på rad, fant jeg ut at jeg kanskje burde sjekke hvorfor vepsen hadde så stor glede av å fly inn og ut på rommet mitt. Kunne den liksom ikke finne seg et annet rom? Det morsomste med hele greia var at vepsen dulta borti meg, og jeg tolka det som "trekk opp gardinene og lukk opp vinduet bedre, så jeg kommer meg ut herfra!".

Jeg har forstått såpass av naturfag og opplæring fra bestemor og tanter som har mye hagekunnskap, at både bier og veps er viktige i naturen. De har en funksjon i økosystemet, som det meste andre her på jorda. Jeg er enig i at det er en del av de jeg ikke helt forstår hvorfor i det hele tatt eksisterer, men veps og bier er jeg nesten litt takknemmelig for at eksisterer. Det er en grunn til at historien om blomsten og bien er så viktig.

Uansett, tilbake til min veps. Må nesten kalle den "min" nå, for den trives tydeligvis så godt at den ville flytte inn. Og det er tross alt en dronning-veps som har besluttet for seg og sine undersåtter at min hybel er fantastisk, så jeg føler meg nesten litt beæret. Bare nesten. Selv om jeg ble stukket av en veps da jeg var liten (veldig traumatisk minne, siden jeg fremdeles husker det), er ikke vepsen det insektet jeg er mest redd. Mygg er verre, for de stikker jo faktisk - trua eller ei. Men natt til mandag ble jeg rett og slett vettskremt. Så vettskremt at jeg måtte gjemme meg under dyna, krype under dyna nedover i senga for å få tak i joggebukse og t-skjorte, kle på meg dette - fortsatt under dyna, og flykte ut av rommet og sperre meg inne på badet. Da jeg kom tilbake på rommet ti minutter etterpå var den borte. Dum som jeg var lukket jeg ikke vinduet (det var jo varmt!), men jeg la meg tilfreds og vepsefri. Jeg sovna. Jeg sov som en stein i maks en time før jeg hørte ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ igjen. Og jeg bråvåkna - like vettskremt som for en times tid siden, da jeg sperra meg selv inne på badet. "Ja, ja - greit nok, da får jeg tåle varmen, da" tenkte jeg og bare ventet på første og beste mulighet for å skalke alle luker. Bokstavlig talt. Fru DronningVeps fløy avgårde ut i det fri, og jeg smækka igjen alt av vinduer, dører og lufteluker.

Da jeg våknet noen timer etterpå, fant jeg ut at jeg kanskje burde se hvorfor Fru DronningVeps var så interessert i skaptaket mitt, og joda. Der var det. Et BOL. Et helvetes, fordømt VEPSEBOL. Jeg ble mildt sagt så sint at jeg begynte å le. Den egenskapen liker jeg ved meg selv - at jeg kan le, fordi jeg er sint.  Kanskje like greit jeg bor på hybel, så folk ikke forvirres. Jeg ringte mamma, som jeg ikke fikk tak i, fordi hu satt i telefon med tante. Den ovennevnte tanta. Hu som har peiling på hage og insekter og sånn. Ulempen med hele bolet er jo at det er så høyt oppe at for å se det, må jeg stå på tær oppe på pulten for å i det hele tatt ha sjans til å skimte det - der i det fjerne. Hengende på overmadrassen min (har en overmadrass på senga også, altså).

Siden det bolet henger på overmadrassen min er Radar (insektsspray) uaktuelt fordi; 1) jeg vil ikke ødelegge overmadrassen, og 2) jeg vil gjerne kunne sove i rommet den nærmeste uka. Herr Google ble løsningen, og jeg har nå lest meg opp på veps. All den vepsekunnskapen jeg har nå, altså. Herr Google sa flest ganger at jeg skulle ta kontakt med et skadedyrfirma. Herr Google sa også at "nå om vinteren er det helt trygt å fjerne vepsebol", men ikke er det vinter, ikke er det trygt - for jeg risikerer å falle ned fra hva jeg enn måtte klatre på og knekke nakken. Bare en vesentlig frykt jeg har for å klatre og balansere på høye ting som ikke er ment for det. Nok en telefon til mamma gav meg nok frykt for Fru DronningVeps at jeg prøvde å ringe husvertene, husvertene tok ikke telefonen, så jeg sendte en tekstmelding. Det hjalp ikke. Bolet forsvant ikke da heller. Etter mye leiting på SiT sine hjemmesider, fant jeg ut at de har en etter-arbeidstid-vaktmestersentral som jeg ringte. Typen jeg prata med ble mildt sagt forundra og nesten litt latterfull over mine nye romkamerater. Jeg fortalte at jeg skjønte han. Det gjorde jeg jo.

Nå kom jeg til et punkt der jeg var nestendesperat for å få fjerna dette fordømte bolet. Så da etter-arbeidstid-vaktmestersentral-typen ringte meg tilbake og sa at han vekteren IKKE ville ta på seg oppdraget (PYSE!), var jeg i villrede. En telefon til pappa, med beskjed om å prøve å ringe brannvesenet, gjorde jeg det. Jeg ringte ikke 110. Det ville vært for sprøtt. Jeg brukte lang tid på å finne et åttesifret nummer jeg kunne ringe. Brannvesenet kunne ikke hjelpe meg. På dette tidspunktet lo de jeg bor med av meg, forståelig nok. Og med kort tid igjen til jeg skulle på jobb ble jeg nesten litt desperat. Mer enn jeg allerede var, altså. Løsnngen ble å skalke alle luker - igjen og dra på jobb.

Da jeg kom hjem i dag, var det ikke hundretusenmillioner veps inne på rommet mitt, som jeg så for meg. Det var ingen, bare det dumme bolet hengende der jeg ikke får tak i det. Jeg ringte SiT og fikk beskjed om å bli satt over til vaktmesteren. Jeg ble satt over til vaktmesteren som ba meg kontakte renholdsavdelinga. Jeg kontakta renholdsavdelinga, men da ble jeg satt over til resepsjonen, med beskjed om at renholdsavdelinga ikke er tilgjengelig før ni. Faen. Jeg vil sove, nattevakt og døgning etterpå er dårlig kombo. Jeg ringte tilbake til nummeret til renholdsavdelinga som jeg fikk av vaktmesteren. Og da kunne den hyggelige damenfortelle meg at hennes kollega allerede satt og pratet med et firma (sånn jeg forstod det) om nettopp veps. Det viste seg at det ikke var min veps hu prata om, men noen andres. HAH! Det er ikke bare meg. Lettelse.

Nå sitter jeg her altså og prosesserer alt jeg har lært om veps de siste dagene - og venter på noen som kan hjelpe meg med fjerning av denne helvetten.

Her er noe av det jeg har lært; (correct me if i'm wrong!)
- Skal du fjerne et bol, må du også fjerne dronninga. Hu kommer tilbake og lager et nytt hvis det gamle er borte.
- Det er overflod av hu-vepser. Dronninga er dronninga og arbeiderne er sterile hunner.
- Arbeiderne stikker deg bare hvis de tror dronninga er i fjerne. Litt som en garde.
- Det finnes tre typiske typer veps i Norge. 1) Norsk veps, 2) Tysk veps og 3) jordveps. Disse tre har forskjellig utseende, som gjør at man kan skille de fra hverandre, men jeg tror det krever noe mer enn det blotte øye.
- Geithams er en underart av den norske vepsen, og man trodde den var utrydda lenge, før den plutselig ble oppdaga igjen på Østlandet for noen år siden.
- Radar er effektivt - skadedyrkontrollen er enda mer effektivt (Hilsen Herr Google).

Jeg har også funnet ut at;
- Jeg egentlig ikke er redd veps, men jeg blir livredd når den begynner å poke meg eller fly febrilsk og sint rundt i rommet.
- Brannvesenet ikke hjelper deg med vepsebol. De hjelper katten ned fra treet eller undulaten fra taket, men ikke fjerne vepsebol.
- Man blir paranoid og får plutselig en forståelse for hvorfor scooteren Vespa heter den den heter - og ender opp med å tro at alt av scooter og moped er veps.
- Man hører summing lenge etter den er sluttet. Man føler gjerne at man hører den før den begynner også.
- Å føle en konstant kløe og konstant på jakt etter vepsestikk på kroppen.
- Å kikke litt ekstra inn i rommet før man går inn eller ut, ikke er unormalt.

Ellers har jeg jo, mens jeg har venta på å få ringt både hit og dit, fått gjort endel. Jeg har sunget "Din tanke er fri" tostemt med en stemme i tysk og en på norsk. Og jeg har fått booka innleder til helgas seminar.

Nå kapitulerer jeg og legger meg oppå dyna med klær på for å sove bittelitt (forhåpentligvis), fram til vepsefjernene kommer og redder meg.

Jeg skal virkelig være takknemmelig for de hybelkaninene som ikke gjør noe særlig ut av seg siden. 

Disqus for Linse-lusa