onsdag 13. mars 2013

Korps


De fleste jeg kjenner, vet at jeg er en ihuga korpsfan. Jeg begynte å spille i korps da jeg var 7 år og har spilt siden det. Med unntak av de årene jeg har hatt permisjon på grunn av studier. Nå til helgen er det NM her i Trondheim. Korpset jeg har spilt i siden jeg var ca 18, Østensjø Janitsjar, kommer oppover for å delta, og jeg blir med de på middag og andre sosiale happenings. Dette har blitt tradisjon. Jeg kommer også fra en stor korpsfamilie, der både mamma og pappa en gang har spilt i korps og jeg har tanter som fremdeles spiller.

Korpset jeg spiller i er et av oslos største. Vi har mange dyktige medlemmer som stiller opp omtrent uansett når tid på døgnet det er. Allikevel ser vi før 17.mai hvert år at det er flere skoler og områder som leier svenske korps til å spille for seg, fordi de selv ikke har noen. Dette er bekymringsverdig.
Jeg startet min korpskarriere i Oppsal Skoles Musikkorps, da var vi rundt 30 stykker og i forskjellige aldre. Da de eldste sluttet, sluttet de dyktige lederne og de som var gode på rekruttering. Noe som førte til at jeg og tre andre en dag ble lånt ut til Østensjø Skoles Musikkorps, fordi de ville ”starte fra scratch”. Noe jeg forstår godt. I skolemusikken på Østensjø ble vi godt tatt i mot, selv om to av oss fire sluttet helt. 

På et tidspunkt ble jeg og lei korps, men jeg holdt ut, nettopp fordi vi ble lånt ut til Østensjø. Dette gjorde at jeg fikk ny giv og ønsket å fortsette. Jeg fikk plutselig utfordringer jeg ikke hadde møtt før og jeg fikk tilbakemeldinger på et annet nivå enn jeg hadde fått tidligere. Jeg fikk muligheten til å utvikle meg på – og til et nivå jeg aldri hadde vært på tidligere. Det er ingen hemmelighet at det å gå fra et korps der jeg var eldst av 4 til et korps der jeg plutselig ikke var eldst, men hadde flere som var eldre og det var MANGE under meg i alder, gjorde at jeg satte mer pris på det å spille i korps. Med Østensjø Skoles Musikkorps dro vi plutselig på turer til Sverige, Danmark og vi deltok på kretsstevner. Dette var det da mange år siden vi hadde gjort med Oppsal. Vi fikk frukt i pausene og vi hadde dirigenter som var dedikerte i det de gjorde og ikke ”gamle avdanka” dirigenter som kun gjorde det fordi de ”tilfeldigvis gadd”.  

Utviklinga skolekorpset til Oppsal er ikke uvanlig. Det har blitt mer og mer ukult å spille i korps. Mange foreldre har fått det for seg at det er mye jobb og mange setter ikke lenger pris på det å kunne spille et instrument. Jeg er helt uenig, og det tror jeg mamma’n min er også. Mamma kan skrive under på at det å ha barn som spiller i korps ikke er så mye jobb som man skulle tro. Mange korps arrangerer loppemarked en til to ganger i året. I forbindelse med ett loppemarked er det kanskje en til to kvelder med ”loppekjøring”, som gjerne er fordelt på halvåret før markedet. Også er det en intensiv helg med loppemarked den ene helga, før det ikke skjer noe på et halvår. Og om dét er mer jobb enn å kjøre poden på fotballtrening tre ganger i uka for så og kjøre de på kamp hver søndag, da begynner jeg å lure. Bare her er det en brist i logikken til mange. 

Stevie Wonder synger”music it’s a world within itself, it’s a language we all understand”, og det er jeg helt enig i. Musikk er en egen verden og musikk er et språk vi alle kan forstå. Også noter. En ciss er en ciss uansett om morsmålet ditt er kinesisk, fransk, portugisisk eller norsk. Det samme med en g-nøkkel. Man forstår det og det er et språk som åpner en annen verden. Allikevel er det mange som ikke slutter seg til korpsverden. En verden der man sammen skaper noe fint, uansett hvem man er. I Østensjø Janitsjar har vi medlemmer som er 16 år gamle og vi har medlemmer som har gått av med pensjon. Det viser at korps er for alle. Jeg er heller ikke flau eller sjenert om jeg tilfeldigvis havner ved samme bord som Sverre som er mye eldre enn meg, og jeg trives like godt i hans selskap som i selskap med Bodil, som er ei god venninne som også spiller i korpset. Flere av mine beste venner er de jeg har blitt kjent med gjennom korpset, og er jeg uendelig glad for. De forstår hvorfor jeg liker korpset og de forstår hvorfor jeg i perioder kan være dritt lei. De kjenner det selv. 

Nå etter en lengre tid med permisjon er jeg overbevist om at jeg skal tilbake til Oslo, nettopp på grunn av det ene korpset. Det eneste korpset. Vi har et helt spesielt samhold jeg ikke vil være foruten. Å vite at jeg og Sverre kan sammen på bussen til Stavern og føre en voksen samtale ville blitt sett på som feil om vi var et fotballag. Alle inkluderes. Uansett alder.

I dagens Norge er korpsdrift vanskelig, både på grunn av vanskelig rekruttering, men også fordi det er tøft økonomisk. I ”gamle dager”, hadde flere korps eierskap i spillmaskinene som stod rundt i kiosker, som man fikk en andel av når disse ble tømt. At man heller ikke klarer å rekruttere nok medlemmer er en årsak til dårligere økonomi. Og å profilere seg selv er vanskelig uten en god økonomi, med unntak av i marsjsesongen, der man kan være synlig i nærområdet.

Til helgen arrangeres NM her i Trondheim, og det er samtidig hopprenn i Granåsen. Et hopprenn som blir profilert mye både i byen her, men også i nettmedier. Dette plager meg litt. Det plager meg at noe som alle inkluderes i, uansett alder, kjønn, etnisitet, seksualitet får så lite publisitet som det å stå og se på at noen setter utfor i Granåsen. Det plager meg at korps ikke blir profilert som like mye kultur som fotball, håndball eller popkonserter. 

Hva jeg kan gjøre for at det skal bli det, vet jeg ikke, men jeg vet at den dagen jeg får egne barn, skal jeg gjøre alt for at de skal ha lyst til å starte i korps. Uansett hvor mange loppekjøringer det er i året.

Disqus for Linse-lusa