mandag 24. juli 2017

Jeg velger ikke om eller når jeg skal bruke tenner eller øyne

Den siste uka har et hett tema kommet på banen, nemlig tannhelse. Nettavisene skriver om pasienter som trekker tenner fremfor å fikse problemene, fordi det er billigere. Sist ut er Dagbladets lederartikkel (24.juli) om at tennene er en del av kroppen.

Det jeg vil si noe om, er også noe som er en del av kroppen, men som ikke regnes som det, nemlig øynene. 
bilde lånt fra: https://www.theodysseyonline.com/the-5-struggles-of-wearing-glasses
Jeg er en av de uheldige som bruker briller. Jeg er sjeleglad for at det finnes briller og linser som kan hjelpe meg i hverdagen, men lommeboka mi synes absolutt ikke det er noe artig. Og det sånn cirka en gang i året. De siste årene har det å bruke briller blitt ganske populært, en ser jo ofte plutselig mye mer intellektuell ut, og mange velger å kjøpe briller uten styrke av den grunn. Jeg gjør ikke det. Tidligere denne måneden var jeg til den sedvanlige, årlige kontrollen av både linser og briller. Der sjekkes alt som må sjekkes, og den summen jeg må betale for denne kontrollen er naturlig nok høyere enn hos fastlegen, men ikke uoverkommelig. Heller ikke da jeg var student. 

Det som likevel gjør at denne kontrolltimen utarter seg som noe lommeboka mi sterkt misliker, er at jeg med jevne mellomrom. Noen ganger hvert år, andre ganger annet hvert år, må ha nye brilleglass. Og med den styrken jeg har, -7 og -7,75, er det ingen kjære mor. Jeg er nødt til å bestille de dyreste glassene, gjerne for å slippe og ha så tunge briller at de ikke sitter på nesa, og for å slippe de klassiske colabunn-glassene.



Dette la jeg ut på Twitter da jeg fikk de nye brillene mine.
Som tannhelsedebatten også viser, savner jeg at det finnes støtteordninger for oss som har så dårlig syn, at bare glassene i seg selv koster skjorta. Jeg ser argumentet med at det er vanskelig å skulle definere hvem som har rett på støtte til briller, men det burde likevel være mulig å sette grenser for når det eventuelt utløser støtte, i samråd med optikere som har oversikt over hvor dårlig syn en må ha for at det blir dyrt. 


Jeg er nå, etter lang og endt utdanning på vei inn i arbeidsforhold der jeg får en stabil årsinntekt, der jeg har råd til å betale mye for brilleglassene mine. Jeg vet at jeg vil ha råd til det, men jeg vet også at jeg må prioritere det, like mye som tidligere. Og da kan det ofte gå på bekostning av andre ting – som for eksempel tannhelse. 


Da jeg studerte, var synet mitt like ustabilt som det er nå, men om mulig mer ustabilt. Det er en vanlig konsekvens av å studere, og med dårlig syn som gjerne gir utslag i dårlig konsentrasjon og mye hodepine, måtte jeg prioritere synshelse, selv om jeg ikke hadde råd til det. Her har vi allerede funnet én gruppe som burde hatt krav på solid støtte til synshelse.



bilde lånt fra brillehuset.com
Før noen ber meg sjekke NAV om ordninger for synshelse – jeg har gjort det, og per deres definisjon, har jeg ikke dårlig syn, nettopp fordi briller og linser fungerer som hjelpemidler i min hverdag. Ikke er jeg under 18år heller, så der har jeg heller ingenting å hente. Jeg faller heller ikke inn under definisjonen på en som trenger briller på arbeidsplassen, fordi jeg har dårlig syn uansett om jeg ser på en skjerm eller ikke.


Dette med dårlig syn er en diskusjon jeg ofte har hatt med partikollegaer og familiemedlemmer. Partikollegaer uten dårlig syn forstår ikke alltid problemstillingen. Familiemedlemmene der i mot, er helt enige med meg, fordi ”vi alle” har like dårlig syn. Dermed er mitt dårlige syn genetisk, uten at vi egentlig vet hvor det kommer fra, annet enn fra morssiden, da både mor og tre av fire av hennes søsken har like dårlig syn som meg. Det er for øvrig flere av oss barna deres igjen som har dårlig syn.



Meldingen jeg la ut på Twitter, men ikke har fått svar på.
Etter forrige time hos optiker, gikk jeg inn på de politiske partiene sine nettsider for å finne ut av om de har noen mening om synshelse, jeg fant ingenting og sendte en felles forespørsel til de politiske partiene på Twitter, om de hadde noen mening om synshelse. Jeg har fremdeles ikke fått svar fra noen, og venter fremdeles i spenning.


På lik linje med tannhelsedebatten er dette vanskelig, nettopp fordi tenner og øyne har lenge blitt sett på som noe utenfor ordinære helsetjenester. Men tenner og øyne er jo like lite valgfritt å bruke som det lungene, milten eller hjertet er. At de politiske partiene, også mitt eget, lar dette være et tema som ligger brakk, er flaut. 


Lenker til sider jeg har både sett og lett etter informasjon:

Jeg har også forsøkt å google "briller + støtte" og havner da inn på diverse diskusjonsforum, inkludert de to allerede lenkede NAV-sidene.

Disqus for Linse-lusa