




Narkissos var i gresk mytologi en vakker unggutt som nymfen Ekko forelsket seg i. Han gjengjeldte ikke hennes kjærlighet og ble derfor straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Da han bøyde seg over en kilde for å slukke tørsten ble han så forelsket og paralysert av sitt eget speilbilde at han falt i vannet og druknet. Der han falt sto det etterpå en lilje som har fått hans navn.)
Narsissoss Flere versjoner av myten om Narcissoss. Da Narcissoss ikke gjengjeldte nymfen Ekkos kjærlighet klaget hun sin nød til Afrodite. Afrodite gjorde slik at Narcissos forelsket seg i speilbildet sitt da han skulle drikke fra en dam. Han ble så betatt av sitt eget speilbilde at han ble liggende slik på bredden og stirre, uten å spise eller å drikke noensinne mer. Tilslutt svant han hen, og alt som var igjen var en liten hvit blomst.
(wikipedia.no)
Og det er litt slik jeg oppfatter visse ting her i verden, at noen er veldig forelska i sitt eget speilbilde. Jeg liker ikke sånne personer. Men trær ved vann har som ofte den egenskapen at de blir vakre, de strekker seg enda litt lengre, kun for å se på seg selv, litt nærmere, og litt tettere. Se forvandlingene gjennom årstidene, høst, vinter, vår, sommer. Bladene som faller av, et nakent tre, knoppene som kommer frem og så praktfullheten.
Jeg kjeder meg litt, kanskje...