Strikkeguri

Ja, det er meg. Nå når jeg har vært hjemme med vondt bein har jeg endelig klart å ta opp strikkinga litt igjen. Eller, litt og litt. Siden lørdag er jeg nesten ferdig med en bukse (babystørrelse vel og merke). En god venninne skal ha baby på nyåret, og jeg er i gang med å lage bukse og jakke til den nye verdensborgeren. I stad satt jeg og så på buksa og begynte nesten å grine - over nettopp hvor fantastisk det er at vi alle har vært så små en gang i tiden. Skulle nesten tro det var jeg som var gravid. Men det er jeg altså ikke.

I stedet for å strikke burde jeg vel strengt tatt lest litt pensum i stedet, men ikke like enkelt. Heldigvis har jeg fått endel pensum-aktig inn i hodet i løpet av hjemmedagene mine, fordi NTNU er så fantastisk at de har lagt ut podcast av nettopp det ene faget jeg har i høst. Hvor deilig er ikke det da? Og så utrolig enkelt, med tanke på at jeg kan få med meg pensum på en god måte, bare ved å sitte hjemme i sofan! Det andre faget jeg har består jo nesten bare av litteratur, så om jeg får sett alle podcastene OG lest bøkene jeg skal lese, så har jeg jo gjort en god innsats (liker jeg å tro i hvert fall)!

Nå skal jeg begynne på buksebein nummer to, kanskje lage litt middag (er så frisk at jeg klarer det, men menyen i dag er ikke så vanskelig= egg, bacon og rundstykker) og legge meg tidlig, fordi jeg skal til fysioterapauten igjen i morgen!

God kveld!

bildet er hentet fra dalegarn sine nettsider.

AAAAtsjo!

Etter operasjonen forrige uke har jeg blitt ekstremt forkjøla. Tror kanskje jeg ble smitta før operasjonen, men at den ikke kom fram før etter. Så nå hopper jeg fram og tilbake på krykker og sliter litt når jeg virkelig MÅ pusse nesa.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke dette innlegget til å skryte av kjæresten min. Hvorfor? Jo fordi han har vært helt fantastisk hele uka. Så fort jeg har bedt om noe, så har han sprettet opp og henta for meg. Nå når jeg begynner å bli mye bedre og klarer å stavre meg bortover med én krykke (dette tar dog litt lengre tid enn med to - og jeg kjenner det godt i kneet) for å hente livsnødvendige ting, så føler jeg meg ikke like hjelpesløs som før. Litt synd, men sant. Det har vært veldig godt å bli varta opp litt ekstra, og jeg lurer på hvordan jeg skal få brukt det litt mer - selv om jeg klarer å hente livsnødvendige ting med én krykke.
Jeg har følt meg som en bortskjemt drittunge hele uka. Mandag fikk jeg sjokolade av mamma og broren min i posten - Godbedringssjokolade som mamma så fint kalte det. Og vi hamstra masse godteri før operasjonen, sånn at jeg i hvertfall har fått i meg noe. Selv om mat ble et mindre problem enn hva jeg først hadde forutsett.

Planen for dagen er å ta seg en dusj. Noe jeg ikke har gjort på en stund (har vaska meg altså - og fått vaska håret!), en dusj er noe jeg virkelig savner nå, selv om jeg har klart meg fint uten....

Kan man dø av kjedsomhet?

Håper virkelig ikke det, for da er jeg ille ute. Nå begynner jeg å bli passe lei av å sitte med beinet rett ut. Og å ligge på ryggen hver eneste natt er også et mareritt i seg selv. I dag skal bandasje av og plaster byttes, noe jeg gruer meg ekstremt mye til, siden jeg er så redd for å gjøre feil. Kan jo eventuelt dra på legevakta og gjøre det, men da må jeg jo betale for den tjenesten jeg burde kunne klare å gjøre selv.
Når jeg har sittet hjemme her har jeg begynt å glede meg enda mer til London-turen, og jeg håper virkelig jeg er mye bedre i kneet til turen. Jeg er jo ikke helt friskmeldt enda når vi skal dit, men jeg har funnet ut at jeg i verste fall må ta med meg krykker, sånn at jeg ikke ødelegger kneet igjen, det ville vært en smule dumt tror jeg.

Nå skal jeg prøve og lage meg en kopp kaffe (jeg SKAL klare det!) og en brødskive. Gleder meg til jeg kan gjøre sånne ting uten å måtte planlegge hvordan jeg skal få tatt med meg alt ut i stua.....

God helg

...hvordan lage middag

...når man hopper på krykker? Jo, det man gjør er å (selvfølgelig hvis det er planlagt at man skal hoppe på krykker) kjøpe Mr.Lee-nudler, sånne i boks. Man plasserer kanten på koppen mellom tenna, hopper seg dit man vil innta maten. Dette gjør man mens vannet koker opp, så hopper man seg tilbake til det kokende vannet, heller det over i en termos som man så plasserer fint i en pose (gjerne en med hank, slik at det er lettere å få den med seg), hopper tilbake til det stedet Mr.Lee står fint plassert, setter seg ned og gjør som bruksanvisninga på boksen sier man skal gjøre. Ikke vanskelig. Nemlig kjempeenkelt!

Så det så!

I dag har jeg klart å:
- hinke meg ut og hente posten (tror ikke jeg fikk med all posten)
- ta på meg ullsokker heeelt alene
- hente kaffekanna med kaffe oppi fra kjøkkenet og inn i stua (litt vondt i håndleddet der og da, men gikk fort over)
- nesten klare meg uten smertestillende - har kun tatt én i hele dag!

"Hva har jeg rota meg borti nå?"...

Var det siste jeg tenkte før jeg sovna av narkosen tidligere i dag. Dagen jeg har venta på lenge hadde endelig kommet, og nå er jeg glad for at det er overstått og priser meg lykkelig for en kjæreste som er villig til å hente ting og tang for meg og at jeg har smertestillende som virker.

For en haug med år siden falt jeg av hesten og krasja kneet rett i asfalten. Etter det har jatt endel problemer med kneet og for ca et halvt år siden fant de ut at det var meniskskader. Da jeg for halvannen uke siden endelig (etter MYE venting) fikk innkalling til operasjon kjente jeg nervøsiteten.

Men jeg lever og jeg har det (etter forholdene) bra!