Jeg er i live, bare tom for ord, tid og lyst, stort sett..
I går var jeg i utdrikningslag til en veldig god venninne av
meg. Det var koselig å feire henne før hun blir gift, men med en bismak. Av oss
ti som deltok var jeg den eneste av hennes venner som verken har gifteplaner,
barn eller kjæreste. Selv om hennes vennekrets er relativt tidlig ute med slike
ting, så er det jo ikke helt sånn allikevel. De fleste er et år eldre enn meg,
og de har alltid bodd i Trondheim, så det å ha et langvarig forhold er litt
tilrettelagt, fordi de alltid har bodd i samme by.
Jeg kjente på den følelsen jeg satt med, litt irritasjon
over at så mange i en vennekrets er så etablerte, men samtidig kjente jeg på
gleden jeg har ved og ikke være så etablert. Jeg var der, jeg hadde samboer og
vi hadde planer for hvordan ting skulle se ut videre i livet, men jeg var
fremdeles 110 % sikker på at både barn og egen bolig var noe jeg ville vente
med til jeg var ferdig utdanna.
Noen vil sikkert kalle meg bitter fordi jeg ikke har ting på
stell på samme måten som de venninnene, men jeg kjenner jeg er sykt glad for at
det ikke er sånn. Jeg har det fint der jeg er nå, der jeg kan gjøre det jeg
vil, disponere tida mi slik jeg vil og kunne gå og komme når jeg vil. Bare det
å kunne lage middag når jeg vil eller droppe å vaske klær en uke – for jeg har
jo tross alt nok truser og sokker til å kunne vente.
Jeg har også alltid vært klar på at jeg ønsker meg barn, men
ikke ekteskap. For noen (les: en jeg ”deita” en stund) var det helt ulogisk – ”Man
bør jo være gift om man skal ha barn sammen”, og DÉT synes jeg er helt ulogisk.
For jeg mener at om man er glade nok i hverandre, bør man kunne leve sammen
uten å være gift.
Jeg har vært der at det var jeg som tok ansvar for klesvask
og middag for flere enn bare meg selv, men sånn vil jeg ikke at det skal være.
Den dagen jeg skal lage middag og ta klesvasken til noen, skal det være fordi
jeg er så voksen at det passer seg inn i livet mitt, ikke fordi jeg er snill.
