De fleste jeg kjenner, vet at jeg er en ihuga korpsfan. Jeg
begynte å spille i korps da jeg var 7 år og har spilt siden det. Med unntak av
de årene jeg har hatt permisjon på grunn av studier. Nå til helgen er det NM
her i Trondheim. Korpset jeg har spilt i siden jeg var ca 18, Østensjø
Janitsjar, kommer oppover for å delta, og jeg blir med de på middag og andre
sosiale happenings. Dette har blitt tradisjon. Jeg kommer også fra en stor
korpsfamilie, der både mamma og pappa en gang har spilt i korps og jeg har
tanter som fremdeles spiller.
Korpset jeg spiller i er et av oslos største. Vi har mange
dyktige medlemmer som stiller opp omtrent uansett når tid på døgnet det er.
Allikevel ser vi før 17.mai hvert år at det er flere skoler og områder som
leier svenske korps til å spille for seg, fordi de selv ikke har noen. Dette er
bekymringsverdig.
Jeg startet min korpskarriere i Oppsal Skoles Musikkorps, da
var vi rundt 30 stykker og i forskjellige aldre. Da de eldste sluttet, sluttet
de dyktige lederne og de som var gode på rekruttering. Noe som førte til at jeg
og tre andre en dag ble lånt ut til Østensjø Skoles Musikkorps, fordi de ville ”starte
fra scratch”. Noe jeg forstår godt. I skolemusikken på Østensjø ble vi godt
tatt i mot, selv om to av oss fire sluttet helt.
På et tidspunkt ble jeg og lei korps, men jeg holdt ut,
nettopp fordi vi ble lånt ut til Østensjø. Dette gjorde at jeg fikk ny giv og
ønsket å fortsette. Jeg fikk plutselig utfordringer jeg ikke hadde møtt før og
jeg fikk tilbakemeldinger på et annet nivå enn jeg hadde fått tidligere. Jeg
fikk muligheten til å utvikle meg på – og til et nivå jeg aldri hadde vært på
tidligere. Det er ingen hemmelighet at det å gå fra et korps der jeg var eldst
av 4 til et korps der jeg plutselig ikke var eldst, men hadde flere som var
eldre og det var MANGE under meg i alder, gjorde at jeg satte mer pris på det å
spille i korps. Med Østensjø Skoles Musikkorps dro vi plutselig på turer til
Sverige, Danmark og vi deltok på kretsstevner. Dette var det da mange år siden
vi hadde gjort med Oppsal. Vi fikk frukt i pausene og vi hadde dirigenter som
var dedikerte i det de gjorde og ikke ”gamle avdanka” dirigenter som kun gjorde
det fordi de ”tilfeldigvis gadd”.
Utviklinga skolekorpset til Oppsal er ikke uvanlig. Det har
blitt mer og mer ukult å spille i
korps. Mange foreldre har fått det for seg at det er mye jobb og mange setter
ikke lenger pris på det å kunne spille et instrument. Jeg er helt uenig, og det
tror jeg mamma’n min er også. Mamma kan skrive under på at det å ha barn som
spiller i korps ikke er så mye jobb som man skulle tro. Mange korps arrangerer
loppemarked en til to ganger i året. I forbindelse med ett loppemarked er det
kanskje en til to kvelder med ”loppekjøring”, som gjerne er fordelt på halvåret
før markedet. Også er det en intensiv helg med loppemarked den ene helga, før
det ikke skjer noe på et halvår. Og om dét er mer jobb enn å kjøre poden på
fotballtrening tre ganger i uka for så og kjøre de på kamp hver søndag, da
begynner jeg å lure. Bare her er det en brist i logikken til mange.
Stevie Wonder synger”music it’s a world within itself, it’s
a language we all understand”, og det er jeg helt enig i. Musikk er en egen
verden og musikk er et språk vi alle kan forstå. Også noter. En ciss er en ciss
uansett om morsmålet ditt er kinesisk, fransk, portugisisk eller norsk. Det
samme med en g-nøkkel. Man forstår det og det er et språk som åpner en annen
verden. Allikevel er det mange som ikke slutter seg til korpsverden. En verden
der man sammen skaper noe fint, uansett hvem man er. I Østensjø Janitsjar har
vi medlemmer som er 16 år gamle og vi har medlemmer som har gått av med
pensjon. Det viser at korps er for alle. Jeg er heller ikke flau eller sjenert
om jeg tilfeldigvis havner ved samme bord som Sverre som er mye eldre enn meg,
og jeg trives like godt i hans selskap som i selskap med Bodil, som er ei god
venninne som også spiller i korpset. Flere av mine beste venner er de jeg har
blitt kjent med gjennom korpset, og er jeg uendelig glad for. De forstår
hvorfor jeg liker korpset og de forstår hvorfor jeg i perioder kan være dritt
lei. De kjenner det selv.
Nå etter en lengre tid med permisjon er jeg overbevist om at
jeg skal tilbake til Oslo, nettopp på grunn av det ene korpset. Det eneste
korpset. Vi har et helt spesielt samhold jeg ikke vil være foruten. Å vite at
jeg og Sverre kan sammen på bussen til Stavern og føre en voksen samtale ville
blitt sett på som feil om vi var et fotballag. Alle inkluderes. Uansett alder.
I dagens Norge er korpsdrift vanskelig, både på grunn av
vanskelig rekruttering, men også fordi det er tøft økonomisk. I ”gamle dager”,
hadde flere korps eierskap i spillmaskinene som stod rundt i kiosker, som man
fikk en andel av når disse ble tømt. At man heller ikke klarer å rekruttere nok
medlemmer er en årsak til dårligere økonomi. Og å profilere seg selv er
vanskelig uten en god økonomi, med unntak av i marsjsesongen, der man kan være
synlig i nærområdet.
Til helgen arrangeres NM her i Trondheim, og det er samtidig
hopprenn i Granåsen. Et hopprenn som blir profilert mye både i byen her, men
også i nettmedier. Dette plager meg litt. Det plager meg at noe som alle
inkluderes i, uansett alder, kjønn, etnisitet, seksualitet får så lite
publisitet som det å stå og se på at noen setter utfor i Granåsen. Det plager
meg at korps ikke blir profilert som like mye kultur som fotball, håndball
eller popkonserter.
Hva jeg kan gjøre for at det skal bli det, vet jeg ikke, men
jeg vet at den dagen jeg får egne barn, skal jeg gjøre alt for at de skal ha
lyst til å starte i korps. Uansett hvor mange loppekjøringer det er i året.