En hyllest til høsten

Endelig har vi kommet til årstiden jeg liker aller, aller best. Jeg liker høsten fordi det ikke er forferdelig varmt, og de dagene sola stikker frem så er det guds gave til oss som får den. Det er og helt fantastisk med en skikkelig høstregnskur som renser opp og som gjør at det lukter godt. Den litt kalde lufta som får nesehårene til å stritte litt ekstra. Og at jeg kan bruke skjerf uten å måtte forsvare bruken av det. Jeg liker også de kveldene som er litt kjølige og ekstra regntunge, for da er det lov til å drikke en ekstra kopp te og se en film mer enn jeg kanskje burde. Det er lov til å pakke seg inn i et pledd, bare fordi det er koselig (og ikke for varmt). 

Jeg liker å kunne gå til butikken for å kjøpe norske frukter og grønnsaker som har modnet hele sommeren og som smaker så godt at jeg nesten kan forspise meg på dem. Og jeg liker at høsten fordi den gir oss fårikål og lammekjøtt som smaker av årstiden vi er inne i.

Jeg liker å kunne gå til sengs og pakke meg inn i dyna og kjenne varmen bre seg over meg sammen med søvnen, og jeg liker sovevarme føtter mot høstkaldt gulv. 

Jeg liker hvordan fargene endrer seg. Solnedgangen gjør de gule, oransje, rød og brune bladene til gull og hvordan du ser sola jobber hardt for å varme opp tåkete morgener.

Og jeg liker å vise fram de fine refleksene mine i høstmørket.

Likevel finnes det ting med høsten jeg ikke liker. Å vite at det plutselig er så kaldt at dunjakka må frem. Jeg liker heller ikke jakten på nye vintersko, for de som designer dem, har åpenbart ikke vært i store deler av kalde  Norge en vinterdag der det tiner før det fryser på om kvelden. Jeg liker ikke å fryse på rumpa når jeg venter litt ekstra på den forsinka bussen og jeg liker ikke å måtte vente med å dusje før jeg har tid nok til å tørke håret før jeg skal ut. 

Høsten, jeg liker deg for den du er, men du kunne godt ha vært her lenger.

Å gjøre et valg

I disse valgtider skulle det bare mangle at jeg ikke kommer med et formanende ord, men jeg skal ikke det. Jeg vil heller si litt om hvorfor jeg kommer til å stemme nei til OL, enda jeg er veldig opptatt av at både Ungdomshallen og Jordal amfi bør både oppgraderes og påkostes mange millioner. 

Jeg kommer til å si nei til OL i Oslo i 2022 fordi jeg mener at det er feil at vi som folkeregistrerte i Oslo får være med å bestemme resten av landets framtidige økonomi. Dette er noe hele landet burde får være med på å bestemme. For det er ingen hemmelighet at midler til et OL vil bli tatt fra denne fine “statskassa”. 

Et OL i Oslo vil bringe med seg mange utfordringer. Utfordringer på det infrastrukturelle plan, men også utfordringer med tanke på beliggenheten og oppusing av arenaer, baner og Gud vet hva. Det kollektive systemet i Oslo er ikke godt nok med tanke på kapasitet under et OL når det samtidig for veldig mange av Oslos borgere er vanlig hverdag. 

Jeg kommer til å si nei til et OL av flere grunner enn at arenaer og infrastruktur må pusses opp, jeg kommer til å si nei fordi jeg ser på et OL som en for stor utgift vi ikke trenger. En utgift vi heller kan fordele over landet og Oslo for å pusse opp skoler og sykehjem. Jeg kommer til å si nei, fordi de midlene vi ikke bruker på et OL kan være med på å pusse opp Ungdomshallen og Jordal amfi, vi kan også pusse opp andre arenaer og stadioner for disse pengene. At vi trenger et OL for gjøre det, viser oss bare at vi er et handlingslammet folk som tror de trenger en grunn til å måtte gi befolkningen goder som dette. 

Fabian Stang, Oslos ordfører har også gått ut og sagt at bystyret i Oslo kan søke om et OL til tross for et folkeavstemt nei. Dette synes jeg bare er helt feil. Hvorfor da holde en avstemming?

Jeg synes også at prosessen rundt hvordan votere om et OL har vært dårlig og ensidig. Det har stort sett vært omtalt ja-side-saker i media, og det har også vært mye propaganda for dette omtalte OL-et. Det er heller ikke gitt tydelig informasjon om hvordan man kan stemme over OL. Jeg måtte ty til Twitter og andre sosiale media for å finne ut hvordan jeg som folkeregistrert i Oslo, men bosatt i Trondheim kan stemme over OL. Først i dag fikk jeg svar fra @valgioslo, et svar jeg ikke syntes forklarte meg noe annet enn “skriv ja/nei på en lapp og legg ved stemmeseddelen for stortingsvalget”. Det har heller ikke kommet tydelig fram om jeg faktisk kan forhåndsstemme over OL. 

Og en sånn prosess får i hvert fall ikke et ja fra meg.

Bieber-feber. Gosh!

Nyhetomanen i meg får ikke nok fôr for tiden, eller, den gjør jo det, bare ikke de nyhetene jeg vil ha. Justin Bieber er i Norge og det går selvsagt ikke upåaktet hen i verken media eller i dagligdagse samtaler, som normalt handler om været eller siste nytt fra fjernt og nær.
Jeg må si jeg er veldig lei og prøver å unngå særlig Dagbladet, VG og TV2 sine nettsider for å slippe unna det verste. Dagbladet klarer jeg til dels, for alt som omhandler denne unge herremannen er markert med en delikat fjortis-babyrosa farge, som lett forteller meg hva artikkelen omhandler.

Forrige dagen kunne jeg lese "Justin Bieber skaper klasseksille" Javel, tenkte jeg og klikket meg inn på artikkelen, i den tro at det var klasseskiller som i “barn av fattige foreldre får ikke dratt på konsert og må være på skolen mens klassekameratene drar til Oslo og Fornebu”, der tok jeg grundig feil. Artikkelen omhandlet derimot at det var tre jenter som skulle på konsert en annen dag enn klassevenninnene, og de skulle i tillegg fly til Oslo for å få med seg konserten. Snakk om klasseskille, du. Jeg så forøvrig også boyband-medlemmer uttale seg om “jeg kjenner det igjen fra da vi var populære”, som hadde en suksess som ikke kan måle seg, nettopp fordi A1 bestod av fire gutter og ikke en. De var eldre og nådde en mye større målgruppe, som igjen var en god blanding av både unge og litt mer voksne jenter.

Disse Justin Bieber-konsertene har også blitt et diskusjonstema i de partipolitiske rekkene også, fordi en skole fra Ålesund har valgt å flytte tentamen av hensyn til jentene som hadde billetter. Dette er et tema som kan diskuteres mye, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om det. Nettopp fordi det på den ene siden er et godt eksempel på elevdemokrati, mens det igjen kan diskuteres som et ledd i debatten om at foreldre tar ungene sine ut av skolen utenom ferier. For etter min mening så blir det for en trønder eller ålesunder en slags ferie om du får fri fra skolen tre-fire dager for å dra på konsert.

Den siste uka, når dette hysteriet har stått på som verst har det skjedd andre ting i verden. Det har vært et terrorangrep i Boston, noe som har fått relativt mye mediedekning, konserten til tross. Det er opptøyer i Venezuela som følge av presidentvalget etter Chavez' død, det foregår en sultestreik blant de innsatte på Guantanamo. Det har vært et jordskjelv på grensa mellom Iran og Pakistan, som har tatt livet av mange mennesker. Og det skjer fremdeles mye ute i den store verdenen som jeg ikke føler at noen av de ovennevnte mediehusene får med seg. Det er synd, for det finnes flere av oss nordmenn som, selvfølgelig synes Bieber-hysteriet er fascinerende, men som gjerne vil se litt utover landegrensene.

Det skal nevnes at jeg har vært mye opptatt med Kosmorama-festivalen denne uka og har heller derfor ikke fått med meg så mye nyheter som vanlig, men i denne teknologiens tidsalder kan jeg sitte både i kinosalen og mellom filmene og sjekke forskjellige nyheter, og det lille jeg har fått med meg utenom Bieber og Boston er lite, sett bort fra enkelte Twitter-oppdateringer og små (som jeg i dette tilfellet vil kalle det) "notise" i nettmediene.

Det bør også nevnes at jeg er mer bitter på mediene for dette hysteriet enn disse jentene som er med på det.

Korps

De fleste jeg kjenner, vet at jeg er en ihuga korpsfan. Jeg begynte å spille i korps da jeg var 7 år og har spilt siden det. Med unntak av de årene jeg har hatt permisjon på grunn av studier. Nå til helgen er det NM her i Trondheim. Korpset jeg har spilt i siden jeg var ca 18, Østensjø Janitsjar, kommer oppover for å delta, og jeg blir med de på middag og andre sosiale happenings. Dette har blitt tradisjon. Jeg kommer også fra en stor korpsfamilie, der både mamma og pappa en gang har spilt i korps og jeg har tanter som fremdeles spiller.

Korpset jeg spiller i er et av oslos største. Vi har mange dyktige medlemmer som stiller opp omtrent uansett når tid på døgnet det er. Allikevel ser vi før 17.mai hvert år at det er flere skoler og områder som leier svenske korps til å spille for seg, fordi de selv ikke har noen. Dette er bekymringsverdig.

Jeg startet min korpskarriere i Oppsal Skoles Musikkorps, da var vi rundt 30 stykker og i forskjellige aldre. Da de eldste sluttet, sluttet de dyktige lederne og de som var gode på rekruttering. Noe som førte til at jeg og tre andre en dag ble lånt ut til Østensjø Skoles Musikkorps, fordi de ville ”starte fra scratch”. Noe jeg forstår godt. I skolemusikken på Østensjø ble vi godt tatt i mot, selv om to av oss fire sluttet helt. 

På et tidspunkt ble jeg og lei korps, men jeg holdt ut, nettopp fordi vi ble lånt ut til Østensjø. Dette gjorde at jeg fikk ny giv og ønsket å fortsette. Jeg fikk plutselig utfordringer jeg ikke hadde møtt før og jeg fikk tilbakemeldinger på et annet nivå enn jeg hadde fått tidligere. Jeg fikk muligheten til å utvikle meg på – og til et nivå jeg aldri hadde vært på tidligere. Det er ingen hemmelighet at det å gå fra et korps der jeg var eldst av 4 til et korps der jeg plutselig ikke var eldst, men hadde flere som var eldre og det var MANGE under meg i alder, gjorde at jeg satte mer pris på det å spille i korps. Med Østensjø Skoles Musikkorps dro vi plutselig på turer til Sverige, Danmark og vi deltok på kretsstevner. Dette var det da mange år siden vi hadde gjort med Oppsal. Vi fikk frukt i pausene og vi hadde dirigenter som var dedikerte i det de gjorde og ikke ”gamle avdanka” dirigenter som kun gjorde det fordi de ”tilfeldigvis gadd”.  

Utviklinga skolekorpset til Oppsal er ikke uvanlig. Det har blitt mer og mer ukult å spille i korps. Mange foreldre har fått det for seg at det er mye jobb og mange setter ikke lenger pris på det å kunne spille et instrument. Jeg er helt uenig, og det tror jeg mamma’n min er også. Mamma kan skrive under på at det å ha barn som spiller i korps ikke er så mye jobb som man skulle tro. Mange korps arrangerer loppemarked en til to ganger i året. I forbindelse med ett loppemarked er det kanskje en til to kvelder med ”loppekjøring”, som gjerne er fordelt på halvåret før markedet. Også er det en intensiv helg med loppemarked den ene helga, før det ikke skjer noe på et halvår. Og om dét er mer jobb enn å kjøre poden på fotballtrening tre ganger i uka for så og kjøre de på kamp hver søndag, da begynner jeg å lure. Bare her er det en brist i logikken til mange. 

Stevie Wonder synger”music it’s a world within itself, it’s a language we all understand”, og det er jeg helt enig i. Musikk er en egen verden og musikk er et språk vi alle kan forstå. Også noter. En ciss er en ciss uansett om morsmålet ditt er kinesisk, fransk, portugisisk eller norsk. Det samme med en g-nøkkel. Man forstår det og det er et språk som åpner en annen verden. Allikevel er det mange som ikke slutter seg til korpsverden. En verden der man sammen skaper noe fint, uansett hvem man er. I Østensjø Janitsjar har vi medlemmer som er 16 år gamle og vi har medlemmer som har gått av med pensjon. Det viser at korps er for alle. Jeg er heller ikke flau eller sjenert om jeg tilfeldigvis havner ved samme bord som Sverre som er mye eldre enn meg, og jeg trives like godt i hans selskap som i selskap med Bodil, som er ei god venninne som også spiller i korpset. Flere av mine beste venner er de jeg har blitt kjent med gjennom korpset, og er jeg uendelig glad for. De forstår hvorfor jeg liker korpset og de forstår hvorfor jeg i perioder kan være dritt lei. De kjenner det selv. 

Nå etter en lengre tid med permisjon er jeg overbevist om at jeg skal tilbake til Oslo, nettopp på grunn av det ene korpset. Det eneste korpset. Vi har et helt spesielt samhold jeg ikke vil være foruten. Å vite at jeg og Sverre kan sammen på bussen til Stavern og føre en voksen samtale ville blitt sett på som feil om vi var et fotballag. Alle inkluderes. Uansett alder.

I dagens Norge er korpsdrift vanskelig, både på grunn av vanskelig rekruttering, men også fordi det er tøft økonomisk. I ”gamle dager”, hadde flere korps eierskap i spillmaskinene som stod rundt i kiosker, som man fikk en andel av når disse ble tømt. At man heller ikke klarer å rekruttere nok medlemmer er en årsak til dårligere økonomi. Og å profilere seg selv er vanskelig uten en god økonomi, med unntak av i marsjsesongen, der man kan være synlig i nærområdet.

Til helgen arrangeres NM her i Trondheim, og det er samtidig hopprenn i Granåsen. Et hopprenn som blir profilert mye både i byen her, men også i nettmedier. Dette plager meg litt. Det plager meg at noe som alle inkluderes i, uansett alder, kjønn, etnisitet, seksualitet får så lite publisitet som det å stå og se på at noen setter utfor i Granåsen. Det plager meg at korps ikke blir profilert som like mye kultur som fotball, håndball eller popkonserter. 

Hva jeg kan gjøre for at det skal bli det, vet jeg ikke, men jeg vet at den dagen jeg får egne barn, skal jeg gjøre alt for at de skal ha lyst til å starte i korps. Uansett hvor mange loppekjøringer det er i året.