Endelig har vi kommet til årstiden jeg liker aller, aller
best. Jeg liker høsten fordi det ikke er forferdelig varmt, og de dagene sola
stikker frem så er det guds gave til oss som får den. Det er og helt fantastisk
med en skikkelig høstregnskur som renser opp og som gjør at det lukter godt.
Den litt kalde lufta som får nesehårene til å stritte litt ekstra. Og at jeg
kan bruke skjerf uten å måtte forsvare bruken av det. Jeg liker også de
kveldene som er litt kjølige og ekstra regntunge, for da er det lov til å drikke
en ekstra kopp te og se en film mer enn jeg kanskje burde. Det er lov til å
pakke seg inn i et pledd, bare fordi det er koselig (og ikke for varmt).
Jeg liker å kunne gå til butikken for å kjøpe norske frukter
og grønnsaker som har modnet hele sommeren og som smaker så godt at jeg nesten
kan forspise meg på dem. Og jeg liker at høsten fordi den gir oss fårikål og
lammekjøtt som smaker av årstiden vi er inne i.
Jeg liker å kunne gå til sengs og pakke meg inn i dyna og
kjenne varmen bre seg over meg sammen med søvnen, og jeg liker sovevarme føtter
mot høstkaldt gulv.
Jeg liker hvordan fargene endrer seg. Solnedgangen gjør de
gule, oransje, rød og brune bladene til gull og hvordan du ser sola jobber
hardt for å varme opp tåkete morgener.
Og jeg liker å vise fram de fine refleksene mine i
høstmørket.
Likevel finnes det ting med høsten jeg ikke liker. Å vite at
det plutselig er så kaldt at dunjakka må frem. Jeg liker heller ikke jakten på
nye vintersko, for de som designer dem, har åpenbart ikke vært i store deler av
kalde Norge en vinterdag der det tiner
før det fryser på om kvelden. Jeg liker ikke å fryse på rumpa når jeg venter
litt ekstra på den forsinka bussen og jeg liker ikke å måtte vente med å dusje
før jeg har tid nok til å tørke håret før jeg skal ut.
Høsten, jeg liker deg for den du er, men du kunne godt ha
vært her lenger.
