I vår har media vært preget av opptil flere heller negative
oppslag om skolen. Det har vært noen få innslag der læreryrket og den norske
skolen blir heiet frem, men jeg vil allikevel dele noen tanker rundt temaet.
Det er ingen hemmelighet at alt snakket rundt arbeidstiden
og lønna til lærere har vært en het potet både blant lærerne der jeg var i
praksis og blant mine medstudenter på PPU. Det er heller ingen hemmelighet at
jeg opptil flere ganger denne våren har vurdert og gjøre ferdig året ”så godt
jeg kan”, før jeg søker nye studier og skifter retning til høsten. Den
skoleleie studenten i meg likte ikke helt denne tanken, men sosialisten i meg,
som ikke kan fordra new public managment (NPM), syntes dette var en god idé.
Hittil har 2014 vært preget av mye negativitet til yrket.
Før jul dukket Sandefjordsaken opp,
som handlet nettopp om NPM og målstyringa skolen blir utsatt for. Vi fikk høre
historiene til to lærere fra Sandefjord om hvordan de ikke ville tillate seg å
skulle evaluere elevene opp og ned, og frem og tilbake for å gjøre skoleeierne
(kommunen, i dette tilfellet en Høyre-styrt kommune) fornøyde.
Dagens skole er bygget opp av velferdsstaten. Skolenes
mandat ligger i opplæringsloven som forteller oss hvordan skolen skal drives
best mulig for elevene. Etter opplæringsloven så har vi læreplanen Kunnskapsløftet, som kom i 2006, for å gjøre
den norske skolen mer helhetlig fra 1.klasse i grunnskolen til 3.klasse på videregående.
Læreplanen forteller oss hva skolen skal inneholde og hva elevene skal kunne
etter hvert trinn og etter gitte trinn (etter 1.-3.klasse, 4-.7.klasse,
8.-10.klasse og i den videregående skolen). Vi har også den generelle
læreplanen som forteller oss hvilke generelle kunnskaper elevene skal lære i
alle fag, som knytter matematikk sammen med norsk og samfunnsfag, eller hvordan
engelsk og naturfag kan knyttes sammen.
I tillegg finnes det driftsplaner for kommunene og de
enkelte skolene, som forteller oss hva skolene har hovedfokus på og om de er
knyttet til program eller planer skolen skal følge, det kan være RESPEKT,
Olweus-programmet, om skolen har et hovedfokus på Vurdering For Læring eller
andre ting.
Så kom den tiden på året ”alle” prater om. Lønnsoppgjøret.
For lærerne betydde det også at det skulle være et oppgjør og en ny avtale om
arbeidstiden. Lønnsoppgjøret gikk for lærerne sin del bedre enn jeg i
utgangspunktet ville trodd (Takk til frontfagarbeiderne som stod på krava!),
men debatten rund arbeidstiden ble stor. Den har vært så stor at jeg rett før
oppgjørets time (haha, ironisk, men sant!) skrev et upublisert innlegg om at
jeg som lærerstudent faktisk vurderte å gi opp læreryrket, fordi man som lærer
åpenbart ikke har tillitt i samfunnet. Jeg leste artikler om lærere som ikke
turte å presentere seg selv som lærere og jeg leste innlegg om lekfolk som
mente at ”lærere må finne seg i og jobbe 8-16 som alle andre”.
Jeg skal ikke helle bensin på bålet om lærernes arbeidstid
og starte en ny debatt, men jeg må si at overbevisningen om å ikke bli lærer
ble sterkere.
Og i denne debatten vil jeg si til alle dere tøffe lærere
der ute – takk for alle de gode
kommentarene i kommentarfeltene, de gode innleggene og de positive tankene
på Twitter for at jeg ikke endret mening. For jeg tror dypt inni meg at
læreryrket er det som passer meg best.
Derfor gikk jeg også ”all inn” på eksamen. Noe som kanskje
har lønt seg (tiden og karakterene vil vise).
Den siste hete poteten om skolens kvalitet og formål har
dukket opp med kronprinsparets valg om å flytte barna over i privatskoler. Den
ene til en Montessori-skole, den andre til en noe mer eksklusiv og dyr skole.
Jeg står helt og holdent for meningen om at hver enkelt forelder vet sitt barns
beste, men når det ender opp med en ny debatt om den norske skolen er et
fullgodt alternativ eller ikke, gjør det meg full av faenskap.
For ordens skyld; jeg er republikaner og jeg er
sosialist. Kongehus og privatskoler går hånd i hånd som ”ting vi sosialister
hater”.
Jeg synes det er skikkelig synd at Norges framtidige
overhode har bestemt at en skole som i liten grad samsvarer med hva den norske
skolen står for, passer best for sin datter. BI-professor Peggy Brønn,
opprinnelig fra USA, kan også bekrefte at den norske skolen er god nok.
Etter å ha studert sosialantropologi (ja, jeg vet noen vil
definere det som et ”svada-studie”) med mye engelsk pensum og ha bodd sammen
med utvekslingsstudenter fra blant annet Angola, Australia, Canada og Tyskland,
så har jeg fått utviklet både det å prate engelsk, skrive engelsk og tenke
engelsk. Og det etter å ha gått på norsk skole der engelsklærerne mine har vært
både au pair og utvekslingsstudenter i både USA og England (noe som for øvrig
begynner å bli en ”god vane” blant engelsklærere (etter hva jeg har sett og forstått
det året jeg har gått på PPU). Uttalen min er kanskje ikke perfekt, men jeg kan
gjøre meg forstått og jeg leser gjerne engelskspråklige aviser og bøker uten
problemer. Jeg kan godt skrive en lengre tekst også, om noen ber meg om det. Så
hva gjør at kronprinsfamilien mener at den norske skolen ikke er god nok i
engelsk? Hva gjør at de undervurderer lang utdanning (med flere og flere som
har ”a year abroad”) i norsk
lærerutdanning?
Jeg tror dette handler mye om penger og status. Ikke status
overfor de norske borgerne, men status innenfor de kongelige kretser og utad
blant den noe rikere fiffen som de i de kongelige kretser gjerne assosierer og
identifiserer seg med. Uvisst av hvilke årsaker alltid.
Som (forhåpentligvis) ferdig utdannet lærer og pedagog, er
jeg enig i at det er viktig med alternative, pedagogiske formål, og jeg er helt
enig i at det er viktig og riktig at foreldrene vet best om sine barn, men jeg
er fullstendig uenig i at kongefamilien skal være med på å helle bensin på
bålet i debatten om den norske skolen er god nok eller ikke. De burde, som
offentlige personer, stille seg bak og gjøre endringer FOR den norske skolen,
slik at folk flest (altså de som ikke driter penger, eller har arvet en haug)
FÅR den beste skolen.
Det er vanskelig å skulle strukturere dette innlegget enda
bedre enn jeg har gjort, så du som leser må tilgi meg for det. Jeg synes
allikevel at det kan være på sin plass og komme med en kort konklusjon. Jeg
skal ikke skrive en ny, lang avhandling som konklusjon, men dele mine tanker
som en avrunding av det som kanskje kan oppfattes som et roteinnlegg.
Den norske skolen har store mangler, som en følge av at det
til stadighet blir innført nye læreplaner (i grunskolen de siste 20 årene:
97-reformen og Kunnskapsløftet i 06 og i den videregående skolen i 1994 og med
Kunnskapsløftet i 06), der det nærmest har vært tradisjon for å finne opp en ny
læreplan hver gang vi får en ny regjering (sånn omtrent hvert åttende år). Det
finnes også store forskjeller fordi skoleeiere og skoleledelse tolker
forskriftene (som forteller hva lovene egentlig betyr) forskjellig.
Også de forskjellige lærerutdanningene kan det stilles
spørsmål ved, men dette skal jeg ikke trekke inn nå.
Jeg synes også at det er viktig å presisere at den norske
skolen, som flertallet av norske borgere er eller vil bli brukere av, er bra.
Vi har dyktige lærere som engasjerer seg når vinden er sterkest. Vi har lærere
som sitter lange kvelder og helger og retter prøver eller hjelper elever som
trenger det. Vi har lærere som ligger våkne om natta fordi de er engstelige for
hvordan det skal gå med elevene sine. Og vi har de lærerne som etter endt
skoleår rydder pulten og slukker lyset vel vitende om at det var et hardt år,
men de kom i havn – igjen.
Etter å ha fulgt disse mediesakene med stor interesse og
etter å ha ligget våken om kvelden og undre over jeg har valgt riktig, kan jeg
med hånden på hjertet si at
JA, jeg har valgt riktig. Jeg gleder meg til å ta fatt på
arbeidet som er med på å skape framtid for elevene, og er med på å skape en
helhetlig hverdag for mange.
Jeg vet jeg har valgt riktig når jeg kjenner jeg gleder meg
til å jobbe lange kvelder for å skape den skolen vi ønsker oss.
----
Lenker til artikler jeg har referert til i teksten:
To gode bøker du bør lese om du er over middels interessert:
Magnus Marsdal – Lærerkoden (Manifest forlag, 2014)
Magnus Marsdal – Kunnskapsbløffen (Manifest forlag, 2011)
Magnus Marsdal – Kunnskapsbløffen (Manifest forlag, 2011)
Jeg har også laget meg en liste over de jeg følger som er lærere med et brennende engasjement på Twitter (om noen oppdager noen jeg BØR følge eller som ikke er med i listen - SKRIK ut!):
https://twitter.com/msmerud/lists/l%C3%A6rere-som-b%C3%B8r-f%C3%B8lgesOg om du mener jeg tar fullstendig feil angående noe som omhandler skolen, si gjerne i fra, sånn at jeg kan rette opp ;)
