De fleste jeg kjenner har allerede fått med seg at jeg har
flytteplaner. I påsken bærer det tilbake til Oslo og midlertidig hjemme hos
mamma igjen. Dette betyr at en epoke i livet mitt er over, og jeg skal starte
på en ny.
Å skulle flytte fra stedet jeg har hatt et liv i nesten syv
år er veldig trist. Og det er mange mennesker og steder jeg kommer til å savne
masse. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg veldig.
Hovedårsaken til flytteplanene er at det er vanskelig å få
seg jobb som lærer her i Trondheim. Med så mange forskjellige lærerutdanninger
som ”spyr” ut lærere hvert år, gjør det vanskelig og få seg jobb. Jeg har gått
fra juni 2014 til januar i år som arbeidsledig lærer. Jeg har vært heldig og
hatt nattevaktsjobben jeg har hatt i studietida, så jeg har klart meg
økonomisk. Nå starter det en ny epoke der også, som gjør det å flytte både
enklere og mer naturlig. Og til tross for at jeg plutselig fikk et vikariat ved
voksenopplæringa, hell i uhell (om jeg kan kalle det dét, så varer vikariatet
fram til påske).
Her i Trondheim har jeg ikke bare lært mye, men jeg har fått
oppleve mye også. Planene om å studere i Oslo ble raskt forkastet da jeg kom
inn på NTNU og måtte hive meg rundt for å finne plass og bo, om ikke i hele
studietiden, så i hvert fall midlertidig. Hadde jeg fortsatt å bo i Oslo og
studert der, ville terskelen for å flytte hjemmefra vært mye høyere. Jeg hadde
sannsynligvis fortsatt i ”samme gamle” og hatt de faste fritidsaktivitetene og
jeg hadde kanskje ikke sett behovet for å måtte stifte masse nye bekjentskaper.
Det har jeg fått muligheten til her i Trondheim. Her har jeg fått masse nye
venner, som jeg kommer til å savne så utrolig mye når jeg flytter. Jeg har fått
meg nye interesser, som jeg har brukt mye av tiden på de siste seks og et halvt
årene.
Jeg liker å planlegge og å lage lister. Så jeg har begynt å
lage lister over hva som skal pakkes hvor, hva som skal selges, hva som skal
kastes og lister over hva jeg vil beholde. Akkurat dette arket med disse
listene viser meg, svart på hvitt, hva mitt liv videre skal inneholde av mitt
”gamle” trondheimsliv. Det er veldig vemodig, men samtidig litt godt. Å kjenne
på følelsen av at jeg skal kaste ut det gamle og ta inn nye ting, gjør at det
ikke blir så ille som jeg forestiller meg.
Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til korpset igjen.
Selv om jeg helt sikkert kunne ha funnet et bra korps her, tror jeg at jeg
aldri vil finne et korps som Østensjø Janitsjar noen andre steder enn hjemme.
Og jeg gleder meg til å kunne være i nærheten av familien. Med en bestefar som
stadig vekk er inn og ut av sykehuset, gjør at det føles betryggende å vite at
jeg snart kan stille opp litt mer enn jeg har hatt muligheten til fram til nå.
Å vite at jeg ikke lenger trenger å ”velge” mellom hvem jeg vil dra til i
feriene mine er også veldig godt å tenke på. Også er det veldig godt å vite at
jeg har mamma, pappa og broren min i nærheten.
Det finnes mennesker jeg kommer til å savne veldig,
heldigvis så skal de fleste på et tidspunkt innom Oslo.
Og det beste av alt, er jo at Trondheim bare er en kort
flytur unna.
