 |
| Komposisjon |
Akkurat nå føles det som om jeg er evig student. Og å skrive
det første blogginnlegget på et par år var heller ikke en del av planen, siden
jeg skal komponere en haug sanger de neste dagene.
Etter to år som delvis arbeidsledig, altså i både kortere og
lengre vikariater ved flere skoler, fant jeg ut at jeg ville studere mer. Ikke
for moro skyld, men for å få flere undervisningsfag. I lengden vil jeg jo tjene
på det på flere måter, nettopp fordi jeg kan undervise i flere fag, men det vil
også merkes på lønnslippen. Tapene er og mange, og kan ramses opp i fleng, men
jeg vil heller tenke at jeg fremdeles ikke har fylt 30 og har mange år og
muligheter til å tjene opp god pensjon og slik senere.
Jeg har begynt å studere musikk. Ei venninne sa for kort tid
siden ”det er jo perfekt for deg som er så interessert i musikk!”. Og hun har
delvis rett. Det er perfekt med tanke på at jeg brenner for et fag som er så
lite, men likevel så viktig for mange elever. Likevel var det med bismak at jeg
svarte ”ja” da hun sa det.
Å studere musikk er noe av det mest utfordrende jeg har
gjort på lenge. Jeg har aldri hatt så dårlig motivasjon i perioder som under
dette studiet, men jeg har ikke kjent på den store gleden av mestringsfølelse
som i dette studiet heller. Og mestringsfølelse skal man ikke kimse av!
En gang for mange år siden, jeg var kanskje 10, så skulle
jeg synge Se min kjole på skolen
foran mange mennesker. I stedet for å synge, begynte jeg å le, noe som gjorde
at lærern min sendte meg av scenen. Dette sammen med følelsen av å utlevere seg
selv personlig når man synger, har gjort at å synge foran andre har vært min
akilleshæl dette studieåret. Misforstå meg rett, jeg elsker å synge. Jeg synger
omtrent uansett hva jeg gjør når jeg er hjemme. Til og med enkle setninger som
”skal vi lage middag?” blir til ”hei du, skal vi lage mat? Jeg er sulten! Og må
spise…” (Mel. Beatles - Hey Jude). Og i
går gjorde jeg det. Det jeg synes er aller mest skummelt i hele verden. Til og
med det å føde (noe som jo er det mest risky en kvinne gjør i sitt liv), tenker
jeg er mindre skummelt enn nettopp å synge foran mange mennesker. Det gjorde
jeg i går. Solo. Jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle forgå. Og jeg
husket ikke at vi hadde spilt en sang før jeg sang heller og var på vei til å
si til en i klassen at ”Oi, vi glemte å spille Apache!” før jeg innså at jeg bare hadde blokkert opplevelsen av
det fordi jeg var nervøs.
De andre stykkene jeg deltok i var jeg ikke nervøse for i
det hele tatt. På dem spilte jeg klarinett, noe jeg har ca 22 års erfaring med.
Og jeg spilte klarinett for å backe opp andre i bandet – eller bare ”kompe”.
Null stress!
 |
| hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Quintenzirkeldeluxe.png |
Å synge er en av de tingene jeg har jobbet hardest med for å
mestre dette skoleåret. Å lære seg piano og gitar har også vært utfordrende,
men ikke i samme grad. Følelsen av å kunne gjemme seg bak et instrument har
siden jeg var liten og begynte i korps, vært redningen. Jeg har ikke trengt å
vise meg frem. Og jeg har lært masse
annet. Jeg har gjenoppdaget gammel kunnskap, hva noteforståelse angår, og jeg
har lært at jeg egentlig kunne kvintsirkelen uten å tenke over at det jeg kunne
faktisk var den. Jeg har endelig skjønt
forskjell på tidsepokene (flaut) Bach og Mozart levde i, og forståelsen av hvordan
de store tenkerne (filosofene – takk ex.phil!) hadde en påvirkning også på
musikken i tiden.
Jeg har lært at jeg vil utforske norsk folkemusikk og har
kjøpt meg en østerdalsklarinett. Og jeg har lært at jeg som fremtidig
musikklærer i skolen må jobbe hardt for å kunne bruke den tilmålte tiden på en
god måte for å utnytte elevenes kunnskap om musikk i verden i dag.
 |
| Østerdalsklarinett |
Jeg har lært at min kunnskap om norsk folkemusikk og annen
verdensmusikk er viktig å trekke inn i de to andre fagene mine. Jeg har
oppdaget at jeg som lærer i norsk og samfunnsfag også kan snik-musikkifisere
fagene mine, slik at mine elever i framtiden kanskje kan verdsette musikk like
mye som jeg gjør.
Jeg har lært å tørre og stole på meg selv. Stole på at jeg
kan om jeg vil. Og jeg har lært å stole på at de menneskene rundt meg støtter
meg når jeg viser at jeg kan.
